Vannmerker

vannet som former deg
med den dempede lyden av ensomhet
i snøen som laver ned
når du har mistet deg selv
og kjenner at brystkassen
blir sprengt til bristepunktet
med krystaller av kulde

vannet som beveger deg
når oksygenet du ånder inn
blander seg med solens fotoner
og klukkende bekker i blodet
formulerer nye kapitler i en biografi
nedskrevet rødt på hvitt

vannet som forstørrer
når du bærer havet inni deg
på leting etter en kanal
for følelsene, noen å hvile
hodet mot i stillheten etter
favntakene i en bunnløs kulp

vannet som omskaper
når solen er en pensel som løfter dere
og maler himmelen med havets farge
for dere er to molekyler speilet i hverandre
fordampet, og omgitt av en letthet
bare elskende og døde kan føle




noen er fremdeles til stede i drømmen
for å redde historiene
løfter hodet ditt over vannflaten
så du kan se havet drikke av seg selv

noen forsøker natt etter natt å redde deg
fra å drukne i virkelighet






Jon Ståle Ritland - Fra Vannmerker. Dikt 2009.