Last days&nights
Simone Larsen - The Last Days&Nights of Rock'n Roll.
23 mai 2008
19 mai 2008
Lavmælt
Ord
bare små
små ord
og lavmælt
nesten uten pust
for oss
som brukne strå
ord uten lys
og nesten uten form
ord som hos trær
små halv-ord
som i søvn
for oss
Mellom alt det store
små, små ord
å gjemme bort
på baksiden av en hånd
og ved din øreflipp
små ord
helt uten lys
som dyr
og gress
Rolf Jacobsen - Lavmælt. Fra "Stillheten efterpå" 1965
bare små
små ord
og lavmælt
nesten uten pust
for oss
som brukne strå
ord uten lys
og nesten uten form
ord som hos trær
små halv-ord
som i søvn
for oss
Mellom alt det store
små, små ord
å gjemme bort
på baksiden av en hånd
og ved din øreflipp
små ord
helt uten lys
som dyr
og gress
Rolf Jacobsen - Lavmælt. Fra "Stillheten efterpå" 1965
18 mai 2008
Tørke
Plutselig, midt i bilkøen, midt på en helt vanlig dag slår det meg plutselig; jeg må bort herfra! Ikke bort som i forsvinne for alltid fra jordens overflate, men bort - som i slippe ut av denne evighetsmaskinen av lyd og lys og mennesker for et lite øyeblikk. Bare en liten stund. Bare.. Støvet samler seg i strupen for hvert innpust, og klistrer seg fast der tankene mine skulle ha vært. Jeg må ha luft og vann og stillhet, og jeg må ha det NÅ!
Jeg svinger vekk fra hovedveien, inn på stadig mindre sideveier, helt til et skilt forteller meg at dette er så langt jeg kan komme på fire hjul med glass og metall rundt meg. Parkeringsplassen er nesten tom. Jeg vrenger av meg glasset og metallet, låser og går inn på stien som slynger seg mellom trestammene; tør nesten ikke puste av frykt for å ødelegge stillheten her inne. Lyset fra solen siles gjennom vårgrønt løv, og lager lyse ganger gjennom vegetasjonen. Føttene mine går liksom av seg selv, som om de kjenner veien og har en egen vilje bortenfor min egen. Så, etter en stund åpner skogen seg, og jeg er ved vannet igjen.
Det er så stille her i dag; jeg har aldri opplevd denne idyllen så lydløs før, og jeg har vært her mange ganger. I storm og regn, stille og sol - mens høstløvet har drysset ned rundt meg og på dirrende sommerdager med badehåndkle og solkrem i sekken. Men denne dagen er spesiell. Det er som om skogen og vannet har ventet på meg, som om de ville si " sett deg ned en stund sammen med oss og la tankene strømme fritt igjen - vi vet hva tørke er".
For like mye som jeg lengter etter sol når det regner, like mye lengter jeg etter regndråpene etter en tørkeperiode. Når livet er komplisert ønsker jeg å forenkle, og når livet går i en ukompisert, rett linje, trekkes jeg mot det innviklede og kronglete. Og jeg tenker på valg vi gjør; hvor lette eller hvor vanskelige de kan være der og da. Hvordan det i retrospekt kan synes merkelig at akkurat det valget skulle være så komplisert. Og hvordan det å ikke gjøre et valg kan vise seg å være det aller viktigste valget en kan ta i et liv.
Jeg kvepper til, for plutselig er jeg ikke alene lenger. En jente har satt seg ned på benken bortenfor, uten at jeg har registrert det der dypt inne i tankerekkene mine. Hun leser tilsynelatende fullstendig oppslukt i en bok. Jeg blir med ett sjenert og bevisst mitt eget nærvær, og føler meg som et fremmedelement her inne, en slags inntrenger som snylter på stillheten og frodigheten som omgir meg på alle kanter. I det jeg reiser meg for å gå tilbake til bilen, tenker jeg at hun kommer til å løfte blikket fra boken og kikke opp på meg, først litt overrasket, og så smile et slags vitende smil som for å bekrefte at vi har et felles bånd i dette å dele et øyeblikk på et hemmelig sted ved et vann inne i en skog.
Jeg passerer henne; hun har røde sko og en mørk pannelugg som dekker øynene når hun sitter bøyd over boksidene. Jeg tenker nå skjer det. Men hun ser aldri opp fra boken, og jeg snur meg aldri og ser meg tilbake. På stien tilbake til parkeringsplassen tar jeg meg selv i å håpe at bilen er borte, og at alt det andre er bare en drøm. At dette er den egentlige virkeligheten. Men bilen står der, og på veien tilbake, stengt inne av glasset og metallet, kan jeg kjenne at tørken fester grepet igjen, hardere og hardere, inntil tankene slutter å strømme, og bare et tørt, klebrig støvlag er tilbake.
Jeg svinger vekk fra hovedveien, inn på stadig mindre sideveier, helt til et skilt forteller meg at dette er så langt jeg kan komme på fire hjul med glass og metall rundt meg. Parkeringsplassen er nesten tom. Jeg vrenger av meg glasset og metallet, låser og går inn på stien som slynger seg mellom trestammene; tør nesten ikke puste av frykt for å ødelegge stillheten her inne. Lyset fra solen siles gjennom vårgrønt løv, og lager lyse ganger gjennom vegetasjonen. Føttene mine går liksom av seg selv, som om de kjenner veien og har en egen vilje bortenfor min egen. Så, etter en stund åpner skogen seg, og jeg er ved vannet igjen.
Det er så stille her i dag; jeg har aldri opplevd denne idyllen så lydløs før, og jeg har vært her mange ganger. I storm og regn, stille og sol - mens høstløvet har drysset ned rundt meg og på dirrende sommerdager med badehåndkle og solkrem i sekken. Men denne dagen er spesiell. Det er som om skogen og vannet har ventet på meg, som om de ville si " sett deg ned en stund sammen med oss og la tankene strømme fritt igjen - vi vet hva tørke er".
For like mye som jeg lengter etter sol når det regner, like mye lengter jeg etter regndråpene etter en tørkeperiode. Når livet er komplisert ønsker jeg å forenkle, og når livet går i en ukompisert, rett linje, trekkes jeg mot det innviklede og kronglete. Og jeg tenker på valg vi gjør; hvor lette eller hvor vanskelige de kan være der og da. Hvordan det i retrospekt kan synes merkelig at akkurat det valget skulle være så komplisert. Og hvordan det å ikke gjøre et valg kan vise seg å være det aller viktigste valget en kan ta i et liv.
Jeg kvepper til, for plutselig er jeg ikke alene lenger. En jente har satt seg ned på benken bortenfor, uten at jeg har registrert det der dypt inne i tankerekkene mine. Hun leser tilsynelatende fullstendig oppslukt i en bok. Jeg blir med ett sjenert og bevisst mitt eget nærvær, og føler meg som et fremmedelement her inne, en slags inntrenger som snylter på stillheten og frodigheten som omgir meg på alle kanter. I det jeg reiser meg for å gå tilbake til bilen, tenker jeg at hun kommer til å løfte blikket fra boken og kikke opp på meg, først litt overrasket, og så smile et slags vitende smil som for å bekrefte at vi har et felles bånd i dette å dele et øyeblikk på et hemmelig sted ved et vann inne i en skog.
Jeg passerer henne; hun har røde sko og en mørk pannelugg som dekker øynene når hun sitter bøyd over boksidene. Jeg tenker nå skjer det. Men hun ser aldri opp fra boken, og jeg snur meg aldri og ser meg tilbake. På stien tilbake til parkeringsplassen tar jeg meg selv i å håpe at bilen er borte, og at alt det andre er bare en drøm. At dette er den egentlige virkeligheten. Men bilen står der, og på veien tilbake, stengt inne av glasset og metallet, kan jeg kjenne at tørken fester grepet igjen, hardere og hardere, inntil tankene slutter å strømme, og bare et tørt, klebrig støvlag er tilbake.
02 mai 2008
Here comes the sun..
George Harrison w/friends - Here Comes The Sun. Fra "The Concert For Bangladesh" 1971.
Backtrackin'
Det er rart hvordan ting henger sammen.
For eksempel kan investeringen i en slik:
fort føre til frydefulle dypdykk i vinylhyllene.
Denne platen er et veritabelt overflødighetshorn av nydelige sanger og fikse arrangementer. Her er Kate Bush på sitt mest lekne og kreative. Enkelte ganger tar det litt av, men som oftest klarer hun å balansere på den "riktige" siden av den kreative streken. Nydelig produksjon og glassklar lyd løfter platen ytterligere. Instrumenteringen gjenspeiler den gjennomgående lekenheten, og selv om den noe dystre, men akk så vakre Breathing er platens høydepunkt, er det hiten Babooskha de fleste husker fra denne utgivelsen. Det er litt synd, for her finnes mange glemte skatter gjemt i rillene. Kanskje min favoritt-plate fra en glitrende artist, som er "still goin' strong." 
En utgivelse hvis eneste synd er at den havnet mellom de to massive hitplatene "Crime Of The Century" og "Even In The Quietest Moments". Denne er kanskje bedre enn begge de andre. Sammen danner de tre et nesten uslåelig triumvirat i den lettere rockens verden. Det er litt trist å tenke på at det de fleste i dag forbinder med navnet Supertramp er "Breakfast In America" og The Logical Song. Fin veksling mellom stemmene til Rick Davis og Roger Hodgson - de to låtskriverne og drivende kreftene i gruppen. Flotte sanger og gjennomarbeidede arrangementer, som på de aller fleste av gruppens plater, og i tillegg avsluttes hele greia med den sentimentale tårepersen Two Of Us. Kan man egentlig ønske seg mer? Jo, et skikkelig ironisk cover og "tounge-in-cheek"-tekster selvsagt..
Høydepunkter: Sister Moonshine, A soapbox opera og Two of us.
4. Fleetwood Mac - Tusk 1979.
Verdens beste debutplate fra verdens beste trio. Sanger og vokalharmonier laget i himmelen. Hør den - og bli et nytt og bedre menneske!
For eksempel kan investeringen i en slik:
fort føre til frydefulle dypdykk i vinylhyllene. Her er fem nesten glemte skatter som har gitt meg de beste vibbene denne våren, i tilfeldig rekkefølge:
1. Electric Light Orchestra - Out Of The Blue 1977
Glitrende dobbeltLP fra Jeff Lynne & Co. Fett cover, svulstige strykerarrangementer og innslag av overraskende mexicanske messingblåsere(?!). Men framfor alt nydelige sanger fra den dyktige låtsnekkeren Lynne. Hele platen er laget som en slags sammenhengende "suite" - jeg er svak for suiter.. Ganske spesiell produksjon med lag på lag med hvinende vokaler og "jinglete" instrumentlyd. Og til slutt: ELO og Jeff Lynne er en av favorittartistene til plateaktuelle og kritikerroste Thom Hell. Jeg skjønner ham godt...nuff said.
Høydepunkter: Turn to stone og Sweet talkin' woman
2. Kate Bush - Never For Ever 1980
Denne platen er et veritabelt overflødighetshorn av nydelige sanger og fikse arrangementer. Her er Kate Bush på sitt mest lekne og kreative. Enkelte ganger tar det litt av, men som oftest klarer hun å balansere på den "riktige" siden av den kreative streken. Nydelig produksjon og glassklar lyd løfter platen ytterligere. Instrumenteringen gjenspeiler den gjennomgående lekenheten, og selv om den noe dystre, men akk så vakre Breathing er platens høydepunkt, er det hiten Babooskha de fleste husker fra denne utgivelsen. Det er litt synd, for her finnes mange glemte skatter gjemt i rillene. Kanskje min favoritt-plate fra en glitrende artist, som er "still goin' strong." Høydepunkter: The wedding list, Violin og Breathing
3. Supertramp - Crisis? What Crisis? 1975
En utgivelse hvis eneste synd er at den havnet mellom de to massive hitplatene "Crime Of The Century" og "Even In The Quietest Moments". Denne er kanskje bedre enn begge de andre. Sammen danner de tre et nesten uslåelig triumvirat i den lettere rockens verden. Det er litt trist å tenke på at det de fleste i dag forbinder med navnet Supertramp er "Breakfast In America" og The Logical Song. Fin veksling mellom stemmene til Rick Davis og Roger Hodgson - de to låtskriverne og drivende kreftene i gruppen. Flotte sanger og gjennomarbeidede arrangementer, som på de aller fleste av gruppens plater, og i tillegg avsluttes hele greia med den sentimentale tårepersen Two Of Us. Kan man egentlig ønske seg mer? Jo, et skikkelig ironisk cover og "tounge-in-cheek"-tekster selvsagt..Høydepunkter: Sister Moonshine, A soapbox opera og Two of us.
4. Fleetwood Mac - Tusk 1979.
Denne ble i sin tid innkjøpt på loppemarked i Danmark til DKr 25,- i "Mint Condition", og er en plate jeg stadig vender tilbake til. Nok en dobbeltLP med masse coverart og lag på lag av tykk papp. "Tusk" har temmelig ufortjent kommet i skyggen av "Fleetwood Mac" og "Rumours", de to glimrende utgivelsene til gruppen etter at douen (og kjæresteparet) Lindsey Buckingham og Stevie Nicks kom med på midten av 70-tallet, og Fleetwood Mac endret musikalsk fokus fra bluesen til en slags soft-rock. Det som gjør denne platen ekstra spennende, er skiftingen mellom Buckinghams korte og energiske, nesten nyveivaktige sanger, og Nicks' og til dels også Christine McVies melodiske og vakre ballader. På den første "billigutgaven" på CD av dette albumet var forresten Stevie Nicks nydelige Sara kuttet ned for å få skviset alle sangene inn på en enkelt CD. Ganske enkelt helligbrøde, og grunn god nok til å disse CD-format og plateselskap ganske ettertrykkelig.. Har jeg glemt noe da? Det måtte i så fall være produksjonen, som i likhet med låtutvalget spenner mellom Lindsey Buckinghams røffe hjemmestudiosound og den polerte perfeksjonismen som preger resten av de fire platesidene. Dette bidrar til at lyttingen aldri blir monoton og kjedelig, og gjør gjennomlyttingen av "Tusk" til en fest - hver gang! Anbefales!
Høydepunkter: Over&over, Sara, What makes you think you're the one og Sisters of the moon
5. CSN - "Crosby, Stills & Nash 1969 Verdens beste debutplate fra verdens beste trio. Sanger og vokalharmonier laget i himmelen. Hør den - og bli et nytt og bedre menneske! Høydepunkter: Alt!
Til slutt; "best runner up":
The Beatles - Abbey Road 1969
Platen som fikk meg til å innrømme at Sir Paul McCartney innehar et ikke uvesentlig musikalsk talent. Og det sier ikke lite når det kommer fra en Lennon-fantast! Paul leverer virkelig noen av sine beste stunder som låtskriver og vokalist på denne platen, som i tillegg inneholder to av George Harrisons fineste øyeblikk; Something og Here Comes The Sun. Ved siden av "White Album" (som egentlig heter "The Beatles"), og "Sgt. Pepper" min favoritt fra verdens mest innflytelsesrike pop-band. Ekstra krydder er historien om teknikeren som "glemte" å føre på den siste låten, Her majesty, på baksiden av mastertapen, med det resultatet at sangen ikke ble kreditert på det originale omslaget av platen. Om jeg har den versjonen? Gjett...
Men nå kikker solen fram utenfor vinduet mitt, etter flere dager med regn og gråvær - it's alright mmmmmmmmmm
29 april 2008
Better off without it
Marthe Valle - Better Off Without It. Fra "It's a bag of candy" 2006
Før vi blir til bilder
Det er allerede to av hver av oss
Kanskje en stjerne sprang lekk
uten at vi merket det
og nå flommer bildene gjennom oss
Den ene av oss
som står utenfor huset
ser ikke den andre
Men ser det blå lyset som strømmer
ut av husets indre
der den andre sitter
sugd innover
mot det åpne sluket av drømmer
Elskede, Se meg, Hold meg, Fast
Før vi blir til bilder
Stein Mehren - Før vi blir til bilder. Fra "Nattmaskin - Dikt 1998".
Kanskje en stjerne sprang lekk
uten at vi merket det
og nå flommer bildene gjennom oss
Den ene av oss
som står utenfor huset
ser ikke den andre
Men ser det blå lyset som strømmer
ut av husets indre
der den andre sitter
sugd innover
mot det åpne sluket av drømmer
Elskede, Se meg, Hold meg, Fast
Før vi blir til bilder
Stein Mehren - Før vi blir til bilder. Fra "Nattmaskin - Dikt 1998".
Arrvev
Bare en svak, hvit stripe avslører smerten som en gang var. Arret sitter på den midterste knoken på høyre håndbak. Det klør, og jeg løfter den andre hånden halvveis for å klø; tar meg i det, og senker hånden igjen mens jeg svelger tungt. Prøver å virke likegyldig og uanfektet.
Vi sitter i en ring rundt det lave salongbordet. På bordet ligger en haug med kort; vi spiller slagpoker. Et spill jeg bare har hørt om før denne kvelden. Det har blitt populært i vennegjengen, og har spredt seg fra en hard kjerne utover på hele skolen.
I kveld er det en rar blanding av tøffe niendeklassinger og litt mer usikre syvende og åttendeklassinger som sitter rundt bordet. Jeg er åttendeklassing, og førstereisgutt når det gjelder dette spillet, men det virker gøy, og jeg argumenterer ivrig for å få lov til å være med. Til slutt sukker en av de større guttene og gir meg lov. En som går i parallellklassen min er også med. Jeg kjenner ham som en høylytt og plasskrevende gutt. Han har allerede vært involvert i flere ulykker, både med mopeder og "lånte" biler, og er ellers gjenstand for den kollektive beundringen fra størstedelen av jentene i begge klassene. Stort sett er han sammen med en ny jente hver uke, men det forsterker visst bare tiltrekningskraften han tydeligvis innehar.
Reglene er som i vanlig poker, og ganske lette å lære seg. Det som er annerledes er at vi i steden for å spille om fyrstikker eller tiører, som jeg er vant til, spiller om "slag". Det vil si at vinneren kan tildele taperne noen velrettede slag over håndbaken med kortstokken. Antallet varierer med innsatsen. Jeg er en novise på dette, og innbiller meg at det ikke gjør så veldig vondt, i alle fall akter jeg ikke å slå noen andre så veldig hardt. Det hele er jo bare en lek.
Jeg taper et par runder, og får noen dask på håndbaken. Ikke noe hardt; bare så jeg kjenner litt svie over knokene. Vinner en runde og tildeler taperne noen slag. Forsiktig så det ikke skal gjøre for vondt. En av de eldre guttene smiler skjevt. "Du kan gjerne slå litt hardere" sier han. "Det skal svi litt å tape"!
Neste runde. Jeg er overmodig og satser hardt. Det går som det må; jeg er håpløs på å bløffe, og taper så det suser. Klassekameraten vinner. Han samler sammen kortene med en triumferende mine, og presser dem sammen i en hard, kantet bunke. Jeg kjenner en ubehagelig klamhet i hendene, for jeg vet at han har et rykte som brå og temmelig hensynsløs, selv om jeg aldri har opplevd ham sånn. Jeg var den eneste som satt igjen med kort på hånden - de andre hadde for lengst kastet seg. Det er tjue slag. Jeg kjenner ubehaget bre seg i kroppen mens han fortsetter å klemme kortene hardt sammen. Så smiler han fornøyd, og samler bunken inne i høyre hånd, mens han bøyer pekefinger og langfinger og legger dem som en ekstra forsterking på baksiden. Jeg skjønner at dette kommer til å gjøre vondt, og sier påtatt lett: "Du får gi meg litt rabatt for gammelt vennskaps skyld?" Han ser rart på meg, så ber han meg holde fram hånden og begynner å slå.
De to-tre første slagene er en slags finsikting. Ikke så harde, men plassert med kirurgisk presisjon for å finne stedet der huden strammer seg tettest over senen, som ligger strukket og hvit over knoken på langfingeren. Så begynner han å slå hardere. Jeg biter tennene sammen; prøver å stenge smertene ute. Å trekke til seg hånden er å tape ansikt i flokken. Ansiktene rundt meg flyter sammen til et flerhodet, flirende troll. jeg får visst som fortjent. Jeg slutter å telle rundt ti slag. Ser gjennom smertetåken at huden sprekker og blodet kommer strømmende varmt og rødt. Et par slag til, og jeg kan se senen under blottlagt som et hvitt, lysende bånd. Så løfter jeg blikket og møter øynene hans. Der inne skinner det av noe som er lyst og mørkt på en gang, og blikket hans skremmer meg. Jeg snur meg, skal til å spy, da en av de eldre guttene kremter. "Jeg tror det er nok", sier han kort. Han legger hånden på skulderen til han som slår. Han rykker til, som om han våkner fra en slags drøm. Ser på den blodflekkete håndbaken min og videre opp på ansiktet, men jeg ser bort; vil ikke møte blikket hans igjen. Han legger ned den blodige kortstokken uten et ord, snur seg mot døren og går ut. Jeg hører at han setter seg på sykkelen, tråkker fort over gårdsplassen og forsvinner. Så tar jeg et lommetørkle og surrer det hardt rundt hånden. Knoken har sluttet å sende smerteilinger gjennom ryggraden min, men smerten er erstattet med en seig nummenhet. Jeg går ut av stuen uten å se meg tilbake, og ingen av de andre sier et ord.
Hjemme sier jeg at jeg har falt av sykkelen, og prøver å plastre sammen såret så godt jeg kan. Det skulle antakelig ha vært sydd, for i lang tid etterpå lyser det ujevne arret rødt og hissig på håndbaken; en påminnelse om at den som er med på leken også må tåle steken. Slik tenker jeg i alle fall. Jeg mister kontakten med ham; vi snakker ikke med hverandre etter dette. Han fortsetter å være den populære, vågale som alltid er involvert i potensielt farlige situasjoner og oppsøker spenning og fart. Sakte blir arret mindre synlig, og det klør ikke så ofte i det lenger. Skolen slutter. Jeg begynner på en en ny skole, og mister etter hvert kontakten med mange av de andre i den gamle klassen. Tiden leger sår. Årene går.
Men nå står jeg altså her - foran ham, og kjenner hvordan det nesten usynlige arret klør igjen etter alle disse årene. Jeg svelger en gang til; prøver å dra kjensel på den sammensunkne kroppen i rullestolen. Huden er gusten, og de blå øynene er slørete og har vanskelig for å fokusere. Noen i klassen kommer opp på siden av meg. "Har ingen fortalt deg det?" Jeg rister på hodet. "Nei - hva skjedde?" Hun ser på meg. "Bilulykke" sier hun kort. "Den siste av flere, men denne gangen kunne han ikke lastes for utfallet. Han kom over en bakketopp og fikk sola i øynene. Krasjet front mot front med en buss. Det lå tunge deler bak i bilen, du visste vel at han jobbet i firmaet til faren?" Jeg nikker. Hun sukker tungt. "En de største delene traff ham i bakhodet med stor kraft, og...." Hun nøler. "Du kan tenke deg selv", sier hun stille. Jeg nikker igjen. Det er ikke så vanskelig å tenke seg. Jeg løfter blikket og ser på henne. De vakre grønne øynene, trekkene i ansiktet hennes som jeg alltid har tenkt på som litt orientalske, den gyldne huden. En tristhet brer seg i meg. Ikke triumf, ikke skadefryd - bare tom tristhet. De var forlovet og skulle gifte seg til sommeren. Og nå dette. Ingen fortjener en sånn skjebne. Hun sukker igjen, går bak rullestolen, bøyer seg ned og forteller ham navnet mitt, høyt og tydelig. Han gjør ingen mine til å kjenne meg igjen. "Det har vært sånn siden ulykken", sier hun. "Vi vet ikke om han kjenner noen rundt seg. Men vi håper det skal bli bedre." Hun tar av bremsene på stolen, og snur ham rundt for å gå. Snur seg mot meg en siste gang. "Det var godt å se deg igjen etter alle disse årene, du har forandret deg" sier hun og smiler.
Jeg ser etter dem når de forsvinner over gulvet, bort fra meg. Jeg tenkte akkurat at alt og alle rundt meg var akkurat likedan; at ingenting var forandret. Så dette: Du har forandret deg. Kanskje. Jeg tror på forandring; at arrvev kan forsvinne. At ingenting står stille. Alt er på vei et sted. Alltid på vei. I det jeg snur meg og går bort, klør jeg på arret for siste gang. Så er det borte.
Vi sitter i en ring rundt det lave salongbordet. På bordet ligger en haug med kort; vi spiller slagpoker. Et spill jeg bare har hørt om før denne kvelden. Det har blitt populært i vennegjengen, og har spredt seg fra en hard kjerne utover på hele skolen.
I kveld er det en rar blanding av tøffe niendeklassinger og litt mer usikre syvende og åttendeklassinger som sitter rundt bordet. Jeg er åttendeklassing, og førstereisgutt når det gjelder dette spillet, men det virker gøy, og jeg argumenterer ivrig for å få lov til å være med. Til slutt sukker en av de større guttene og gir meg lov. En som går i parallellklassen min er også med. Jeg kjenner ham som en høylytt og plasskrevende gutt. Han har allerede vært involvert i flere ulykker, både med mopeder og "lånte" biler, og er ellers gjenstand for den kollektive beundringen fra størstedelen av jentene i begge klassene. Stort sett er han sammen med en ny jente hver uke, men det forsterker visst bare tiltrekningskraften han tydeligvis innehar.
Reglene er som i vanlig poker, og ganske lette å lære seg. Det som er annerledes er at vi i steden for å spille om fyrstikker eller tiører, som jeg er vant til, spiller om "slag". Det vil si at vinneren kan tildele taperne noen velrettede slag over håndbaken med kortstokken. Antallet varierer med innsatsen. Jeg er en novise på dette, og innbiller meg at det ikke gjør så veldig vondt, i alle fall akter jeg ikke å slå noen andre så veldig hardt. Det hele er jo bare en lek.
Jeg taper et par runder, og får noen dask på håndbaken. Ikke noe hardt; bare så jeg kjenner litt svie over knokene. Vinner en runde og tildeler taperne noen slag. Forsiktig så det ikke skal gjøre for vondt. En av de eldre guttene smiler skjevt. "Du kan gjerne slå litt hardere" sier han. "Det skal svi litt å tape"!
Neste runde. Jeg er overmodig og satser hardt. Det går som det må; jeg er håpløs på å bløffe, og taper så det suser. Klassekameraten vinner. Han samler sammen kortene med en triumferende mine, og presser dem sammen i en hard, kantet bunke. Jeg kjenner en ubehagelig klamhet i hendene, for jeg vet at han har et rykte som brå og temmelig hensynsløs, selv om jeg aldri har opplevd ham sånn. Jeg var den eneste som satt igjen med kort på hånden - de andre hadde for lengst kastet seg. Det er tjue slag. Jeg kjenner ubehaget bre seg i kroppen mens han fortsetter å klemme kortene hardt sammen. Så smiler han fornøyd, og samler bunken inne i høyre hånd, mens han bøyer pekefinger og langfinger og legger dem som en ekstra forsterking på baksiden. Jeg skjønner at dette kommer til å gjøre vondt, og sier påtatt lett: "Du får gi meg litt rabatt for gammelt vennskaps skyld?" Han ser rart på meg, så ber han meg holde fram hånden og begynner å slå.
De to-tre første slagene er en slags finsikting. Ikke så harde, men plassert med kirurgisk presisjon for å finne stedet der huden strammer seg tettest over senen, som ligger strukket og hvit over knoken på langfingeren. Så begynner han å slå hardere. Jeg biter tennene sammen; prøver å stenge smertene ute. Å trekke til seg hånden er å tape ansikt i flokken. Ansiktene rundt meg flyter sammen til et flerhodet, flirende troll. jeg får visst som fortjent. Jeg slutter å telle rundt ti slag. Ser gjennom smertetåken at huden sprekker og blodet kommer strømmende varmt og rødt. Et par slag til, og jeg kan se senen under blottlagt som et hvitt, lysende bånd. Så løfter jeg blikket og møter øynene hans. Der inne skinner det av noe som er lyst og mørkt på en gang, og blikket hans skremmer meg. Jeg snur meg, skal til å spy, da en av de eldre guttene kremter. "Jeg tror det er nok", sier han kort. Han legger hånden på skulderen til han som slår. Han rykker til, som om han våkner fra en slags drøm. Ser på den blodflekkete håndbaken min og videre opp på ansiktet, men jeg ser bort; vil ikke møte blikket hans igjen. Han legger ned den blodige kortstokken uten et ord, snur seg mot døren og går ut. Jeg hører at han setter seg på sykkelen, tråkker fort over gårdsplassen og forsvinner. Så tar jeg et lommetørkle og surrer det hardt rundt hånden. Knoken har sluttet å sende smerteilinger gjennom ryggraden min, men smerten er erstattet med en seig nummenhet. Jeg går ut av stuen uten å se meg tilbake, og ingen av de andre sier et ord.
Hjemme sier jeg at jeg har falt av sykkelen, og prøver å plastre sammen såret så godt jeg kan. Det skulle antakelig ha vært sydd, for i lang tid etterpå lyser det ujevne arret rødt og hissig på håndbaken; en påminnelse om at den som er med på leken også må tåle steken. Slik tenker jeg i alle fall. Jeg mister kontakten med ham; vi snakker ikke med hverandre etter dette. Han fortsetter å være den populære, vågale som alltid er involvert i potensielt farlige situasjoner og oppsøker spenning og fart. Sakte blir arret mindre synlig, og det klør ikke så ofte i det lenger. Skolen slutter. Jeg begynner på en en ny skole, og mister etter hvert kontakten med mange av de andre i den gamle klassen. Tiden leger sår. Årene går.
Men nå står jeg altså her - foran ham, og kjenner hvordan det nesten usynlige arret klør igjen etter alle disse årene. Jeg svelger en gang til; prøver å dra kjensel på den sammensunkne kroppen i rullestolen. Huden er gusten, og de blå øynene er slørete og har vanskelig for å fokusere. Noen i klassen kommer opp på siden av meg. "Har ingen fortalt deg det?" Jeg rister på hodet. "Nei - hva skjedde?" Hun ser på meg. "Bilulykke" sier hun kort. "Den siste av flere, men denne gangen kunne han ikke lastes for utfallet. Han kom over en bakketopp og fikk sola i øynene. Krasjet front mot front med en buss. Det lå tunge deler bak i bilen, du visste vel at han jobbet i firmaet til faren?" Jeg nikker. Hun sukker tungt. "En de største delene traff ham i bakhodet med stor kraft, og...." Hun nøler. "Du kan tenke deg selv", sier hun stille. Jeg nikker igjen. Det er ikke så vanskelig å tenke seg. Jeg løfter blikket og ser på henne. De vakre grønne øynene, trekkene i ansiktet hennes som jeg alltid har tenkt på som litt orientalske, den gyldne huden. En tristhet brer seg i meg. Ikke triumf, ikke skadefryd - bare tom tristhet. De var forlovet og skulle gifte seg til sommeren. Og nå dette. Ingen fortjener en sånn skjebne. Hun sukker igjen, går bak rullestolen, bøyer seg ned og forteller ham navnet mitt, høyt og tydelig. Han gjør ingen mine til å kjenne meg igjen. "Det har vært sånn siden ulykken", sier hun. "Vi vet ikke om han kjenner noen rundt seg. Men vi håper det skal bli bedre." Hun tar av bremsene på stolen, og snur ham rundt for å gå. Snur seg mot meg en siste gang. "Det var godt å se deg igjen etter alle disse årene, du har forandret deg" sier hun og smiler.
Jeg ser etter dem når de forsvinner over gulvet, bort fra meg. Jeg tenkte akkurat at alt og alle rundt meg var akkurat likedan; at ingenting var forandret. Så dette: Du har forandret deg. Kanskje. Jeg tror på forandring; at arrvev kan forsvinne. At ingenting står stille. Alt er på vei et sted. Alltid på vei. I det jeg snur meg og går bort, klør jeg på arret for siste gang. Så er det borte.
16 april 2008
Stillhetens geometri
jeg stabler
møysommelig
bokstav på bokstav
ord på ord
setning på setning
betrakter buene i en vokal
linjene i en konsonant
estimerer lengden av en bisetning
flateinnholdet i et avsnitt
meningen som går mot null
mens antall tegn
går mot uendelig
.
hva om
bokstav på bokstav
ord på ord
setning på setning
betrakter buene i en vokal
linjene i en konsonant
estimerer lengden av en bisetning
flateinnholdet i et avsnitt
meningen som går mot null
mens antall tegn
går mot uendelig
.
hva om
jeg lytter isteden
kanskje ordene
kanskje ordene
da vil snakke
setningene få mening
og avsnittene
setningene få mening
og avsnittene
et budskap
.
utenfor
.
utenfor
er det allerede mørkt
ikke en lyd kan høres
innvendig eller utvendig
jeg sletter alt
vurderer
ikke en lyd kan høres
innvendig eller utvendig
jeg sletter alt
vurderer
den tomme flaten
nøler et lite øyeblikk
så lukker jeg øynene
nøler et lite øyeblikk
så lukker jeg øynene
hardt igjen
og sender
bølge på bølge
av perfekt stillhet
ut i natten
22 mars 2008
Jovisst
Jovisst kan det bo musikk
mellom linjene!
En munter menuett her
en dyster symfoni der -
alltid høylytt
til stede.
Du tror du fester ord
til papiret.
I virkeligheten tryller du
fram toner og akkorder -
lett forkledde
i alfabetdrakt.
mellom linjene!
En munter menuett her
en dyster symfoni der -
alltid høylytt
til stede.
Du tror du fester ord
til papiret.
I virkeligheten tryller du
fram toner og akkorder -
lett forkledde
i alfabetdrakt.
Hjerneføde
Blogger jeg leser
Tidligere poster
- Last days&nights
- Lavmælt
- Only happy when it rains..
- Tørke
- Here comes the sun..
- Backtrackin'
- Better off without it
- Før vi blir til bilder
- Arrvev
- Irene Wilde
Arkiv
