Skatollet

Hva! Han kikket opp på meg, og både stemmen og ansiktsuttrykket utstrålte en fascinerende blanding av vantro og mistenksomhet. Du velger det, selv om han har sagt at du kan ta det andre? Jeg så meg rundt i rommet; på haugen av kjøkkenredskaper, stoler og pyntegjenstander jeg kjente så godt fra oppveksten. Et stolben stakk opp av kaoset, forvridd til det ugjenkjennelige og kun egnet som opptenningsved. Under kunne jeg skimte de firkantede tallerkenene med fiskemønster langs kanten. En gang var de de eneste som kunne få meg til å spise fisk til middag. Jeg kjente kvalmen bølge fram i mellomgulvet, og skjønte at jeg måtte komme meg herfra. Fort. Ja, sa jeg kort. Jeg velger det. Han trakk tilsynelatende likegyldig på skuldrene. Jaja, sa han, med en påtagelig medfølende undertone i stemmen. Det har jo ingen verdi - det andre skal det nok gå an å få en god slump penger for! Han smilte skjevt. Men ikke kom etterpå med klager om hvordan du har blitt lurt til å ta det som ikke er verd noe.

Jeg så på ham. Det var som å se meg selv om noen år. Så like, men likevel så uendelig forskjellige. Verdi. Hvordan skulle jeg få ham til å forstå verdien i lyden av en skapdør som slår igjen, knirkingen av hengslene som aldri ble smurt, eller den metalliske klangen i beslaget når det buede glidelokket lukket seg? Gikk det an å beskrive alle morgenene med dempede lyder fra skatollet, sittende ved det lille blåmalte klaffebordet som pleide å stå foran vinduet mot hagen, med en kopp varm te og siste nummer av "Tempo" eller "Fantomet"? Og hva med det hemmelige rommet i hjertet av skapet, det som var skjult av en falsk front og hadde ekstra lås som lagde en slags sukkende lyd da den motvillig åpnet seg, som om den mislikte sterkt å oppgi hemmelighetene sine? Hva med luktene av tobakk, gammelt papir og våpenolje som fantes i skuffene over skriveklaffen? Har du noengang kjent dem, tenkte jeg. Har du noengang kjent lengsel, savn, og sorgen ved å miste noe som du aldri kan få tilbake?

Han må ha sett rådvillheten min, for med ett skrittet han over haugene med rot på gulvet og gikk bort til skatollet som stod tilfeldig hensatt på skakke ved den ene veggen. Han så misbilligende på det, og sa unnskyldende: Ja, som du ser så gikk det litt fort da det måtte ut. Han pekte på det avrevne panelet på siden av lukkeklaffen og det dype hakket i den ene skuffen. Det stod jo ute en liten stund og... ja du skjønner? Jeg skjønte. Men det går nok an å lime på biten igjen! Han åpnet oppmuntrende skuffen der den avrevne delen lå. Skapet bar preg av de nesten tre hundre årene det hadde vært i bruk. Hver berøring, hver dag og hver flytting hadde satt spor i det. Hakk og skjolder, riper og hvite malingsdråper fra alle de gangene taket ble malt uten at skapet ble dekket til. Det var delt i to, og en gang ble den øverste delen brukt som klesskap på et soverom, mens underdelen med skriveklaff og skuffer ble brukt som skrivebord. Derfor var overdelen i bedre stand enn underdelen, og skriveklaffen hadde mange mørke blekkflekker og spor av sirlig håndskrift i overflaten. Jeg kunne huske hvordan jeg syntes skriften hvisket til meg om kvelden, og fortalte meg historier fra den gangen møbelet ble laget.

Nei, vi får vel laste det inn i bilen? Stemmen hans rev meg ut av tankene nok en gang. Jeg hadde leid en liten kassebil for å ta med meg de få tingene som ikke allerede var ødelagt eller lagt beslag på av andre. Vi bar de to delene inn i lasterommet på bilen, og jeg tok et overblikk over de få tingene som stod der fra før. Jeg burde ha festet dem bedre, men alt jeg hadde i hodet var å komme meg vekk. Jeg blir borte en times tid, sa han. Du får gi beskjed hvis du trenger mer hjelp til å bære. Jeg nikket. Så satte han seg inn i bilen, og jeg så baklysene forsvinne mellom grantrærne rundt den siste svingen i veien. En plutselig innskytelse fikk meg til å trosse kvalmen, gå inn i stua i gjen og samle sammen de siste tallerkenene med fiskemønster som ikke var knust fra den kaotiske haugen på golvet. Så nappet jeg med meg et par bøker jeg kunne huske godt fra barndommen, låste ytterdøren og satte meg inn i bilen. Det duskregnet, og mørket begynte allerede å krype innover jordene fra skogkanten. Slik satt jeg en lang stund, før jeg til slutt startet motoren og kjørte ut av gårdsplassen, nedover langs kanten av jordet og inn i skogen mellom granene. Det innvendige speilet dogget, men jeg kunne likevel skimte et sløret, forvridd bilde av en livløs silhuett mot himmelen og svarte, blinde vinduer. Jeg ga gass, og kjente på den overveldende følelsen av at dette var siste gang.