Du skulle vært her
Nettene er lange skudd, og dagene halvt gjennomsiktige, skjøre som krakelert glass. Det er snart to år siden. To år er kanskje mye i et liv, men ingenting i møte med evigheten. Og du tilhører ikke livet lenger.
Det er verst når solen klatrer høyt på himmelen og dagene blir lange og lyse. Da forbereder kroppen seg på reise, for den kjenner bare minnene fra et levd liv. Den tenker ikke, resonnerer ikke og tar ikke logiske valg. Den kjenner og handler. Kjenner og handler. Om og om igjen. Så er det opp til hjernen å modifisere valgene den tar. Snakke den til rette og si at det ikke er noe sted å dra lenger - ingen å møte. Du er ikke der.
Kanskje blomstrer lupinene dine allerede? Jeg kan huske hvor stolt du var av de lupinene. Lilla, rosa, asurblåblå og dypt røde stod de ranke i store klynger bakerst i bedet. Steinbedet, pleide du å rette meg med mildt blikk hvis jeg glemte meg og bare kalte det blomsterbedet. Hvor mange ganger har vi stått side ved side og luket rundt de elskede lupinene? Er det lurt å klippe staudene helt ned, eller skal vi la noe stå igjen? Skal vi lete etter en ny stein som kan erstatte den stygge i hjørnet? Jeg vet ikke. Sist jeg så steinbedet ditt, hadde en traktor med lasteskuffe tatt dype jafs av lupinklyngene, og steinene som vi møysommelig hadde plassert ut var slengt hulter til bulter i en haug bak hagen. Jeg vet ikke lenger.
Og den ene gangen du reiste alle milene mellom oss og kom på besøk. Sommeren varte en evighet den gangen, og blikket ditt sugde grådig til seg inntrykk fra hagene vi passerte på vei fra flyplassen. I de lyse høstkveldene satt du på terrassen og snuste inn fremmede krydderaktige lukter fra blomster og urter du bare hadde lest om i eksotiske hagebøker. En kveld var du plutselig borte, og uansett hvor vi lette, kunne vi ikke finne deg. Til slutt, i desperasjon, gikk jeg en tur i nabolaget, og der, helt i enden av blindveien fant jeg deg stående henført foran en spesielt blomsterrik rød rhododendron. Da du reiste tilbake, hadde du med en liten stikling som ble plantet i le av en stor stein. Kanskje står den der enda? Eller kanskje har den lidd samme skjebne som lupinene. Noen ting er det best å ikke vite.
Årstidene går sin gang som før; japankirsebærtreet har våknet av dvalen, rhododendronen i enden av veien flommer igjen over av røde blomster, mens humlene brummer fornøyde rundt mellom de få blomstene som enda er tilbake i plommetreet. Så fint at ingen har fortalt humlene at de egentlig ikke kan fly, tenker jeg, mens de lykkelige uvitende sjangler og brummer seg videre inn i forsommerkvelden, stinne og gule av pollen. Og i de lange lyse kveldene sitter jeg på terrassen og snuser inn krydderaktige lukter, mens jeg tenker på sommeren din i paradis og hvor uendelig stort et savn kan være.
Det er verst når solen klatrer høyt på himmelen og dagene blir lange og lyse. Da forbereder kroppen seg på reise, for den kjenner bare minnene fra et levd liv. Den tenker ikke, resonnerer ikke og tar ikke logiske valg. Den kjenner og handler. Kjenner og handler. Om og om igjen. Så er det opp til hjernen å modifisere valgene den tar. Snakke den til rette og si at det ikke er noe sted å dra lenger - ingen å møte. Du er ikke der.
Kanskje blomstrer lupinene dine allerede? Jeg kan huske hvor stolt du var av de lupinene. Lilla, rosa, asurblåblå og dypt røde stod de ranke i store klynger bakerst i bedet. Steinbedet, pleide du å rette meg med mildt blikk hvis jeg glemte meg og bare kalte det blomsterbedet. Hvor mange ganger har vi stått side ved side og luket rundt de elskede lupinene? Er det lurt å klippe staudene helt ned, eller skal vi la noe stå igjen? Skal vi lete etter en ny stein som kan erstatte den stygge i hjørnet? Jeg vet ikke. Sist jeg så steinbedet ditt, hadde en traktor med lasteskuffe tatt dype jafs av lupinklyngene, og steinene som vi møysommelig hadde plassert ut var slengt hulter til bulter i en haug bak hagen. Jeg vet ikke lenger.
Og den ene gangen du reiste alle milene mellom oss og kom på besøk. Sommeren varte en evighet den gangen, og blikket ditt sugde grådig til seg inntrykk fra hagene vi passerte på vei fra flyplassen. I de lyse høstkveldene satt du på terrassen og snuste inn fremmede krydderaktige lukter fra blomster og urter du bare hadde lest om i eksotiske hagebøker. En kveld var du plutselig borte, og uansett hvor vi lette, kunne vi ikke finne deg. Til slutt, i desperasjon, gikk jeg en tur i nabolaget, og der, helt i enden av blindveien fant jeg deg stående henført foran en spesielt blomsterrik rød rhododendron. Da du reiste tilbake, hadde du med en liten stikling som ble plantet i le av en stor stein. Kanskje står den der enda? Eller kanskje har den lidd samme skjebne som lupinene. Noen ting er det best å ikke vite.
Årstidene går sin gang som før; japankirsebærtreet har våknet av dvalen, rhododendronen i enden av veien flommer igjen over av røde blomster, mens humlene brummer fornøyde rundt mellom de få blomstene som enda er tilbake i plommetreet. Så fint at ingen har fortalt humlene at de egentlig ikke kan fly, tenker jeg, mens de lykkelige uvitende sjangler og brummer seg videre inn i forsommerkvelden, stinne og gule av pollen. Og i de lange lyse kveldene sitter jeg på terrassen og snuser inn krydderaktige lukter, mens jeg tenker på sommeren din i paradis og hvor uendelig stort et savn kan være.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home