04 mai 2010

Det som var

Hvitveisen står forhutlet og inneklemt i hekken, og ser ut som den ber om unnskyldning for bare å være til. Forsiktig rydder jeg unna visne gresstuster fra i fjor og halvråttent løv som har samlet seg rundt blomsten. Den hvite kransen av kronblader skinner i solen og minner meg om noe. Noe som ikke er lenger, men som fortsatt finnes som minner, bevart i et slags herbarium sammen med andre falmede minner. Beskyttet fra tidens nådeløst gnagende kvernstein.

Føttene lever liksom sitt eget liv; de tar av fra grusveien nøyaktig på riktig sted, tråkker forsiktig over den råtne gjerdestolpen, gjennom doggvått gress og inn i skogsmørket. Der inne begynner det. Alt begynner og slutter her. Men det vet han ikke. Ikke enda. Her og nå finnes bare lukten av våt skogbunn og morgenlyset som sildrer i strimer gjennom trekronene. Et teppe av hvitveis strekker seg mellom older og bjørk så langt øyet kan se, og dekker stien som slynger seg mellom stammene og forsvinner over bakketoppen. Det er stille her. En god stillhet som legger seg lik en lindrende bandasje rundt kropp og sjel og døyver smerten som gnager og gnager. Hvitveisteppet gir en illusjon av endeløst hav, og hvert skritt blir en reise i det ukjente; bærer underlaget? Er det i det hele tatt fast grunn under det neste steget? Men føttene vet. De har tatt denne veien utallige ganger, og noen ganger er hvitveisen visnet og borte, slik at det svake stitråkket er synlig for den som vil se. Gutten lukker øynene og lar føttene lede seg på rett vei. De kjenner hver stein, hver rot og hvert lumske hull i stien. Nede ved den veltede grana må de gå utenom stien et lite stykke, men er snart tilbake på rett vei igjen. Etter hvert forsvinner hvitveisen. Den trives best i moldrik matjord, og her er det for vått og surt. Noen har lagt smale planker over det lille myrdraget, så det skal gå an å passere med lette sommersko. Han har fått nye sko denne våren; lette turnsko med metallblå tåhetter og skrått, firkantet knottemønster i sålen. Etter en lang vinter er det som om kroppen svever noen centimeter over bakken. Han kan ikke lenger kjenne underlaget mot fotsålen. Følelsen av å sveve gjør ham svimmel, og et lite øyeblikk kjenner han på trangen til å snu. Til å igjen bli en del av verden utenfor, den som brummer og bråker og forteller ham hva han skal gjøre og når han skal gjøre det. Men føttene redder ham. "Følg oss" sier de. "Vi vet hvor vi skal, og vi vil aldri svikte deg." Så han svever over plankene og går videre til han hører lyden fra bekken i det fjerne. Stien fører til en liten bro over bekken - en bro han har gått over mange ganger før, men ikke i dag. I steden tar han brått til venstre, baner meg vei mellom to store grantrær og kjenner greinene subbe mot kroppen. Så lukker skogen seg bak ham, og mørket ligger foran. En merkelig ro overtar alt, og selv lyden av skrittene dempes av det fuktige, grønne moselaget som dekker skogsbunnen her inne. Dette er granenes verden, en verden de gradvis skaper seg etter som de vokser og underlegger seg all annen vegetasjon. Selv skogsbunnen omdanner de i sitt bilde, helt til mose og lav er det eneste som har tilstrekkelige livsvilkår. En stund blir alt rundt ham bare tettere og tettere, helt til skogen åpner seg i en stor, sirkelformet glenne. I det han går ut i den åpne sirkelen, skifter verden brått fra skumring til dag, og han må skygge for øynene til de venner seg til det sterke morgenlyset. Han ser seg rundt. Det er liksom noen har tatt en gigantisk passer og dratt hele sirkelen rundt. Og midt i sentrum, der spissen på den imaginære passeren skulle vært, kneiser et gigantisk grantre. Det er så høyt og vidt at han ikke ser toppen, der han holder hånden i høyde med øyenbrynene og vrir nakken bakover. Et nærmere blikk på kjempetreet ville avslørt at det i virkeligheten besto av to separate stammer som var vokst sammen i perfekt symbiose med hverandre, men herfra er illusjonen av en eneste gigantisk vekst helt fullkommen. Gutten tar noen skritt ut på den åpne plassen foran treet og ser seg litt rådvill rundt. Det er tilsynelatende ingen her. Så går han helt fram til de sammenflettede stammene, bøyer hodet bakover enda en gang og plystrer et lavt signal oppover i trekronen. Han legger hodet på skakke og lytter. Ingenting. Han plystrer en gang til, litt høyere denne gangen. Noen sekunder går, så kommer det samme signalet tilbake fra trekronen. Han smiler, tar tak i en av de nederste greinene og svinger seg videre oppover stammen.

Du er her i dag også bror. Vi som deler hverandres fødselsdag, vi som er blodsbrødre. Vi som aldri skal svikte hverandre. Og mens jeg klatrer stadig høyere opp, kjenner jeg den berusende følelsen av å være helt fri og borte fra resten av verden. Dette skal bli en fin dag. En av dem jeg husker. En dag for livet.
0 comments