Vital Signs

Jeg våkner med et rykk og setter meg halvveis opp i sengen, fortsatt i en slags døs. Restene av drømmen finnes enda i hodet, og tvinger meg til å klype meg selv i armen. Ingen følelse av smerte. Forvirret står jeg opp og går inn på badet. Speilet hånler mot meg og viser meg ingenting. Ingenting. Jeg blir redd; griper gitaren fra stativet i stuen og slår desperat på strengene, men de adlyder meg ikke. Ingen lyd, bare fargeløs stillhet. Det isner inni meg. Kanskje har det allerede skjedd? Kanskje jeg uten å merke det har blitt mindre og mindre, inntil jeg bare var en sort prikk, et støvkorn som har virret omkring uten mål eller mening. Og nå er jeg ingenting. Ingenting. Veggene kommer nærmere og nærmere. Taket løftes som av en kjempehånd, og jeg kan kjenne den altomfattende kosmiske kulden slå ned i meg. Er det sånn det kjennes å ikke være?

Er dette en avslutning?

Så, et glimt i øyekroken. Et signal. Et tegn på liv. Fra deg. Jeg sendte ut nødsignaler i ren desperasjon, og nå har jeg fått svar tilbake. Noen har visst tolket meg dit hen at jeg eksisterer. At jeg er. Jeg hopper hemningsløst rundt i stuen; jeg skrur volumknappen på forsterkeren på fullt og fryder meg over dirringen i mellomgolvet fra bassen. Så løper jeg inn på badet igjen, og ser en skygge sakte ta form der inne i speilet. Skyggen får klarere konturer - farger, trekk som jeg kjenner igjen. Jeg puster ut. Det var nære på denne gangen. Altfor nære. Jeg er så trøtt av å lete etter svake signaler og skjulte tegn på min egen eksistens etter hver eneste drøm, hvert mareritt.

Jeg trenger en begynnelse.