Beam me down, Scotty
Det skjer stadig sjeldnere - at virkelighetens verden forsvinner mellom 1. og 5. etasje. Såpass sjelden at jeg tviholder på følelsen lenge etter at de doble dørene har åpnet seg og jeg tråkker ut i den hvite korridoren med forvridde, hule ekko fra trappegangen.
Men noen ganger har jeg en dirring i meg allerede før jeg har satt fingeren på den glatte, børstede ståloverflaten; noe vil skje i dag, nå, her! Noe som jeg savner, som hjernen min graver fram fra spindelvev og krinkelkroker i hukommelsen og lar meg få oppleve noen nådefulle sekunder, mens ampere, watt og metervis av oljet stålwire skremmende lydløst og friksjonsfritt løfter meg oppover i heissjakten.
Slik begynner det. Jeg trykker på knappen, retter meg opp og løfter hodet for å kikke mot lysmosaikken i taket. Så lukker jeg øynene, og hvis jeg er heldig står ikke føttene mine lenger på stål og kunststoff. Det er alltid lukten som når meg først; den distinkte lukten av våt skogbunn. Eller kanskje lukten av nytresket kornåker - en blanding av lukten av matjord og halm som ikke kan beskrives, men bare sanses etter at dugget har lagt seg en sensommerkveld.
En gang trodde jeg at dette var hele livet mitt; fortiden, nåtiden, fremtiden min. Hvert fiber i kroppen min innstilte seg på dette: Jorda, skogen, elva i dalbunnen, fjellet i horisonten og syklusen med vår, sommer, høst, vinter - så, vokse, høste, hvile. Og fibrene husker enda. Den kollektive hukommelsen i alt som er meg husker enda, men minnene er i ferd med å blekne og forsvinne. Fordi de ikke er helt borte, kan jeg gå den smale veien fra gårdsplassen, nedover langs åkerkanten og videre på skogsveien ned til elven. Jeg kan enda se fisken sprette og gjenkalle følelsen av at en rugg biter på en selvbundet tørrflue. Jeg kan se meg selv på skøyter og kjenne på det frydefulle grøsset når få centimeter usikker elveis knaker faretruende under skøyteeggen. Og en gang må heisen ha brukt ekstra lang tid på de få meterne oppover, for jeg kunne til og med se deg, der på den andre siden av kaffebålet, og kjenne lukten av kaffe, nyfelt granskog og Tiedemanns blå mix - den siste matpausen før vi skulle hjemover. Månen klatrer så vidt over skogbrynet, og du blåser røykskyer mot den mørknende himmelen mens jeg er nesten sikker på at jeg ser fragmentene av en drøm glitre i øyekroken din.
Pling, sier det idet et brått rykk forteller meg at heisen har kommet fram til reisens slutt, og dørene åpner seg mot en hvit steril vegg i en hvit steril korridor i et grått bygg som til forveksling ligner på andre grå bygg i den samme grå gaten. Jeg vet at jeg må ut, men noe i meg vil bli der inne i det trange heisrommet for alltid. Bli der og oppleve dette igjen og igjen, for å sikre at disse siste sporene av levd liv ikke skal forsvinne for godt. Til slutt overtar fornuften, og jeg gjør som mange ganger før; pakker inn de skjøre minnene i fargerikt papir og legger dem varsomt tilbake der de kom fra. Så går jeg med nølende, usikre steg ut i verden igjen.
Men noen ganger har jeg en dirring i meg allerede før jeg har satt fingeren på den glatte, børstede ståloverflaten; noe vil skje i dag, nå, her! Noe som jeg savner, som hjernen min graver fram fra spindelvev og krinkelkroker i hukommelsen og lar meg få oppleve noen nådefulle sekunder, mens ampere, watt og metervis av oljet stålwire skremmende lydløst og friksjonsfritt løfter meg oppover i heissjakten.
Slik begynner det. Jeg trykker på knappen, retter meg opp og løfter hodet for å kikke mot lysmosaikken i taket. Så lukker jeg øynene, og hvis jeg er heldig står ikke føttene mine lenger på stål og kunststoff. Det er alltid lukten som når meg først; den distinkte lukten av våt skogbunn. Eller kanskje lukten av nytresket kornåker - en blanding av lukten av matjord og halm som ikke kan beskrives, men bare sanses etter at dugget har lagt seg en sensommerkveld.
En gang trodde jeg at dette var hele livet mitt; fortiden, nåtiden, fremtiden min. Hvert fiber i kroppen min innstilte seg på dette: Jorda, skogen, elva i dalbunnen, fjellet i horisonten og syklusen med vår, sommer, høst, vinter - så, vokse, høste, hvile. Og fibrene husker enda. Den kollektive hukommelsen i alt som er meg husker enda, men minnene er i ferd med å blekne og forsvinne. Fordi de ikke er helt borte, kan jeg gå den smale veien fra gårdsplassen, nedover langs åkerkanten og videre på skogsveien ned til elven. Jeg kan enda se fisken sprette og gjenkalle følelsen av at en rugg biter på en selvbundet tørrflue. Jeg kan se meg selv på skøyter og kjenne på det frydefulle grøsset når få centimeter usikker elveis knaker faretruende under skøyteeggen. Og en gang må heisen ha brukt ekstra lang tid på de få meterne oppover, for jeg kunne til og med se deg, der på den andre siden av kaffebålet, og kjenne lukten av kaffe, nyfelt granskog og Tiedemanns blå mix - den siste matpausen før vi skulle hjemover. Månen klatrer så vidt over skogbrynet, og du blåser røykskyer mot den mørknende himmelen mens jeg er nesten sikker på at jeg ser fragmentene av en drøm glitre i øyekroken din.
Pling, sier det idet et brått rykk forteller meg at heisen har kommet fram til reisens slutt, og dørene åpner seg mot en hvit steril vegg i en hvit steril korridor i et grått bygg som til forveksling ligner på andre grå bygg i den samme grå gaten. Jeg vet at jeg må ut, men noe i meg vil bli der inne i det trange heisrommet for alltid. Bli der og oppleve dette igjen og igjen, for å sikre at disse siste sporene av levd liv ikke skal forsvinne for godt. Til slutt overtar fornuften, og jeg gjør som mange ganger før; pakker inn de skjøre minnene i fargerikt papir og legger dem varsomt tilbake der de kom fra. Så går jeg med nølende, usikre steg ut i verden igjen.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home