Nytt liv
Av og til, kanskje spesielt når mørket kommer tidligere og tidligere og doggen faller som lydløst sølvregn rundt meg, tar føttene mine egne veier, og jeg befinner meg plutselig på kjente trakter. Men gatene der det før var latter, lyd og lys er mørke og øde - bare noen vinduer er så vidt opplyste og vitner om livet innenfor. I enkelte kvartaler er alle vinduene mørke og blinde, selv gardinene er vekk. De måtte vel flytte raskt tenker jeg, og håper de som bodde der har funnet et annet fint sted for seg og sine. Kanskje er leiligheten byttet ut med et koselig hus på landet, med en liten hage, epletrær og utsikt over skogen og havet?
Noen steder stopper jeg utenfor et bestemt vindu, står helt stille og lytter. Ikke en lyd kan høres. Jeg vet ikke hva jeg lytter etter - kanskje en melodi, et dikt, eller bare kjente stemmer i ivrig samtale? Det føles som det var i går at akkurat dette vinduet stod på gløtt og rommene innenfor var fylt av lyd, lys og trillende latter. Jeg kan huske de fargerike bildene på veggene, musikken og stemmene som fløt ut i nattemørket. Nå er vinduet lukket, og gardinene trukket halvveis for, slik at jeg bare ser uklare omriss av bilder og møbler. Ingen mennesker. Jeg blir med ett bevisst at jeg står midt under en gatelykt, og trekker meg litt unna det avslørende neonlyset. Husker den kvelden for lenge siden da du inviterte meg inn, selv om jeg stod halvveis gjemt i skyggene som en tyv om natten. "Det er ikke bare tyver som trives best bak skyggene" sa jeg, og du forstod.
Til slutt innser jeg at du antakelig ikke er hjemme, men gardinene avslører i alle fall at du ikke har flyttet. En slags optimisme avløser fortvilelsen over at du er borte; gardiner gir håp om gjensyn, glede og nytt liv! Det er nesten så jeg plystrer en munter melodi når jeg runder den krappe svingen og ser opp i kronen på det majestetiske gamle treet som står der. Selv den amputerte trekronen har fått nye og friske skudd, som skjuler gamle sår fra råte og kraftige høststormer.
Så setter jeg altså min lit til gardinene tenker jeg for meg selv, og trekker litt på smilebåndet over den overraskende konklusjonen på en høstkvelds vandring i gamle, kjente kvartaler. I utkanten av gamlebyen stanser jeg et øyeblikk, og ser at det har dukket opp nye kvartaler, nye vinduer siden sist jeg gikk denne veien. Og alle sammen har lys i vinduene. Og farger og musikk og stemmer som siver ut til gaten utenfor. Nytt liv! Jeg skynder meg hjem, drar de falmede gardinene vekk fra mitt eget vindu og setter på en vinylplate så gammel og støvete at den har blitt forvist til det aller mest bortgjemte hjørnet av platehyllen. Så lager jeg en kopp varm te, mens jeg nynner for meg selv og ser doggen legge seg på ruten og sakte tilsløre landskapet utenfor. Vinduene dine har gardiner.
Noen steder stopper jeg utenfor et bestemt vindu, står helt stille og lytter. Ikke en lyd kan høres. Jeg vet ikke hva jeg lytter etter - kanskje en melodi, et dikt, eller bare kjente stemmer i ivrig samtale? Det føles som det var i går at akkurat dette vinduet stod på gløtt og rommene innenfor var fylt av lyd, lys og trillende latter. Jeg kan huske de fargerike bildene på veggene, musikken og stemmene som fløt ut i nattemørket. Nå er vinduet lukket, og gardinene trukket halvveis for, slik at jeg bare ser uklare omriss av bilder og møbler. Ingen mennesker. Jeg blir med ett bevisst at jeg står midt under en gatelykt, og trekker meg litt unna det avslørende neonlyset. Husker den kvelden for lenge siden da du inviterte meg inn, selv om jeg stod halvveis gjemt i skyggene som en tyv om natten. "Det er ikke bare tyver som trives best bak skyggene" sa jeg, og du forstod.
Til slutt innser jeg at du antakelig ikke er hjemme, men gardinene avslører i alle fall at du ikke har flyttet. En slags optimisme avløser fortvilelsen over at du er borte; gardiner gir håp om gjensyn, glede og nytt liv! Det er nesten så jeg plystrer en munter melodi når jeg runder den krappe svingen og ser opp i kronen på det majestetiske gamle treet som står der. Selv den amputerte trekronen har fått nye og friske skudd, som skjuler gamle sår fra råte og kraftige høststormer.
Så setter jeg altså min lit til gardinene tenker jeg for meg selv, og trekker litt på smilebåndet over den overraskende konklusjonen på en høstkvelds vandring i gamle, kjente kvartaler. I utkanten av gamlebyen stanser jeg et øyeblikk, og ser at det har dukket opp nye kvartaler, nye vinduer siden sist jeg gikk denne veien. Og alle sammen har lys i vinduene. Og farger og musikk og stemmer som siver ut til gaten utenfor. Nytt liv! Jeg skynder meg hjem, drar de falmede gardinene vekk fra mitt eget vindu og setter på en vinylplate så gammel og støvete at den har blitt forvist til det aller mest bortgjemte hjørnet av platehyllen. Så lager jeg en kopp varm te, mens jeg nynner for meg selv og ser doggen legge seg på ruten og sakte tilsløre landskapet utenfor. Vinduene dine har gardiner.
2 Comments:
....og hver dag våkner en og tenker at i dag skal jeg rekke å trekke fra gardinene før jeg haster ut, ut for å gjøre alle de tingene som må gjøres for at en fase av livet skal avsluttes og en annen begynne. Det er i alle fall det en tror, at noe nytt ligger bak neste sving, om en bare prøver hardt nok. I mens er gardinene trukket for, en stuper i seng en gang etter midnatt og savner å sitte å slappe av i lenestolen ved vinduet mens gyldent sollys slikker gulvet og en har tid til å tenke, dele, være, synes....
Kjære Anonym!
For å si det med ordene til en klok mann som kunne ha feiret sin 70-års bursdag for en liten stund siden: Life is what happens to you while you're busy making other plans!
Det ligger noe nytt bak neste sving, om du bare prøver hardt nok. Men i mellomtiden kan det jo være ganske fint å dele også :o) Håper du kan få tid til å trekke gardinene ordentlig fra en spesielt vakker dag. Og at alt det du ønsker deg ligger bak den neste svingen!
Legg inn en kommentar
<< Home