Høst...igjen

Det unnselige lille bjørkebladet har sittet klistret til bunnen av handleposen, og gulfargen og de begynnende brune flekkene levner ingen tvil om at høsten er her igjen. Langsomt siger denne sannheten innover meg og erstatter etterdønningene av sommerens rus; solfylte morgener med frokost på terrassen, varme formiddager med snekkelyd og salt sjø, lange ettermiddager på et varmt svaberg og sene kvelder med vin og gode venner.

Jeg er ingen tilhenger av høsten. Den er mer som en gammel, uvelkommen bekjent som sniker seg innpå meg bakfra med våte, subbende skritt og legger klamme tåkehender på skuldrene mine. Uansett hvor godt jeg spinner meg selv inn i skimrende gulltråder av sommer, klarer den før eller siden å pirke hull i sommerrustningen min og etterlate meg forsvarsløs og skjelvende med tanke på det som skal komme.

En for en faller skylappene bort, og jeg ser plutselig alt som burde gjøres. Malingen som flasser på sydveggen, ulyden fra høyre forhjul som har vært der siden forsommeren, men som det aldri passet å sjekke, gitaren som står nedstøvet og ustemt i et hjørne på stuen - enda svimmel etter en inpirert tolking av "Stairway to Heaven" en eller annen lettlivet sommerkveld. Brevet jeg så lenge skulle ha skrevet til deg. Alle disse små detaljene som høsten lar meg se etter å ha fjernet sommerens berusende gullskimmer fra øynene mine.

Så har kanskje høsten en funksjon likevel? Den er en skikkelig "reality check" etter en høytflyvende sommer, og den vekker lengselen etter ny vår. Og høsten har en egen ironi; akkurat nå, i øsende regnvær på en scene noen hundre meter fra meg står en mann ved navn Morten og synger (Seemingly) Nonstop July. Snart vil han synge Crying in the rain og Summer Moved On.