Melankoliens anatomi
Jeg har stor respekt for artisten Tom McRae. Han har gitt ut en av de fineste platene jeg vet om - nemlig den selvtitulerte debuten fra 2000. Også oppfølgeren "Just Like Blood" er veldig flott, men så begynner det å gå litt opp og ned for herr McRae. Egentlig minner han meg på sitt beste om songwritergeniet Nick Drake. Stemmen. Den enkle, men elegante gitarteknikken, de vakre, melankolske melodiene og de bittersøte og ofte triste tekstene.
I følge journalisten på denne nettavisen oppfordrer han oss i forbindelse med sin nye plate til å "feire tristheten", og det gjør meg litt usikker. Sist jeg feiret tristheten min, havnet jeg på bunnen av en dyp brønn som det tok lang, lang tid å komme opp av. Men jeg tror jeg skjønner hva han mener. Vi må akseptere tristhet og melankoli som følelser med verdi og relevans i livene våre, på linje med lykke og tilfredshet. Det er masse skaperkraft og kreativitet i disse følelsene, men også potensiale for destruksjon og smerte.
I det siste har jeg stadig oftere truffet på min egen tristhet, men uten at jeg har feiret ham i større grad. Han kommer, liksom tilfeldig rundt hjørnet når arbeidsdagen er slutt, og sier Hei gamle venn! Du så da uforskammet opplagt og glad ut i dag, skal vi ta en kopp kaffe og deppe skikkelig sammen? Da gjelder det å ha et par andre gjøremål å vise til, slik at han lar seg avfeie. Tristheten lytter til gode argumenter nemlig. Og jeg har gjennom årene samlet en mengde med gode argumenter til nettopp slike anledninger.
Jeg vet ikke om du lenger husker dagen da tidevannet snudde? Det var et par dager etter den mørke natten jeg gråt meg gjennom, mens jeg leste ordene dine om igjen og om igjen. Helt til det lysnet og fuglene begynte å kvitre utenfor vinduet mitt. Det er merkelig, for jeg har en følelse av at det var høst, men det måtte altså ha vært vår eller sommer. Jeg husker enda den forløsende prikkingen i kroppen som sa at jeg ikke var alene - at det var andre der ute et sted som hadde omtrent de samme tankene og drømmene som meg, og som klarte å formulere dem i ord og setninger. Uten helt å vite det, ga du meg vilje til å reise meg opp, og til å klatre møysommelig ut av den mørke brønnen igjen. Etter hvert ble viljen sterkere, seig Bevernylonvilje, som Kari Bremnes ville ha kalt den. Den varer enda, bevernylonviljen, selv om den må lappes og stelles litt med en gang i mellom. Slik som nå.
I dag er det bursdagen din. Det føles litt rart, fordi du har forsvunnet for meg i løpet av disse årene. Av og til grubler jeg over hvor du har blitt av, og hvordan du har det. Når savnet blir for sterkt, leser jeg ordene dine om igjen, og kjenner at de berører meg like sterkt i dag som den natten for lenge, lenge siden. Det er noe av det fineste jeg vet; dette at ord og tanker kan berøre og utgjøre en forskjell, selv om avsender og mottaker aldri møtes. Du ga meg håp og vilje til å gå videre, og ordene dine ble med meg videre og gir meg stadig styrke til å stå imot når tristheten runder hjørnet og hever hånden til hilsen. Så kan jeg heller feire ham når bevernylonviljen og kontrollen er på plass.
Eels - Little Bird. Fra "End Times".
I følge journalisten på denne nettavisen oppfordrer han oss i forbindelse med sin nye plate til å "feire tristheten", og det gjør meg litt usikker. Sist jeg feiret tristheten min, havnet jeg på bunnen av en dyp brønn som det tok lang, lang tid å komme opp av. Men jeg tror jeg skjønner hva han mener. Vi må akseptere tristhet og melankoli som følelser med verdi og relevans i livene våre, på linje med lykke og tilfredshet. Det er masse skaperkraft og kreativitet i disse følelsene, men også potensiale for destruksjon og smerte.
I det siste har jeg stadig oftere truffet på min egen tristhet, men uten at jeg har feiret ham i større grad. Han kommer, liksom tilfeldig rundt hjørnet når arbeidsdagen er slutt, og sier Hei gamle venn! Du så da uforskammet opplagt og glad ut i dag, skal vi ta en kopp kaffe og deppe skikkelig sammen? Da gjelder det å ha et par andre gjøremål å vise til, slik at han lar seg avfeie. Tristheten lytter til gode argumenter nemlig. Og jeg har gjennom årene samlet en mengde med gode argumenter til nettopp slike anledninger.
Jeg vet ikke om du lenger husker dagen da tidevannet snudde? Det var et par dager etter den mørke natten jeg gråt meg gjennom, mens jeg leste ordene dine om igjen og om igjen. Helt til det lysnet og fuglene begynte å kvitre utenfor vinduet mitt. Det er merkelig, for jeg har en følelse av at det var høst, men det måtte altså ha vært vår eller sommer. Jeg husker enda den forløsende prikkingen i kroppen som sa at jeg ikke var alene - at det var andre der ute et sted som hadde omtrent de samme tankene og drømmene som meg, og som klarte å formulere dem i ord og setninger. Uten helt å vite det, ga du meg vilje til å reise meg opp, og til å klatre møysommelig ut av den mørke brønnen igjen. Etter hvert ble viljen sterkere, seig Bevernylonvilje, som Kari Bremnes ville ha kalt den. Den varer enda, bevernylonviljen, selv om den må lappes og stelles litt med en gang i mellom. Slik som nå.
I dag er det bursdagen din. Det føles litt rart, fordi du har forsvunnet for meg i løpet av disse årene. Av og til grubler jeg over hvor du har blitt av, og hvordan du har det. Når savnet blir for sterkt, leser jeg ordene dine om igjen, og kjenner at de berører meg like sterkt i dag som den natten for lenge, lenge siden. Det er noe av det fineste jeg vet; dette at ord og tanker kan berøre og utgjøre en forskjell, selv om avsender og mottaker aldri møtes. Du ga meg håp og vilje til å gå videre, og ordene dine ble med meg videre og gir meg stadig styrke til å stå imot når tristheten runder hjørnet og hever hånden til hilsen. Så kan jeg heller feire ham når bevernylonviljen og kontrollen er på plass.
Eels - Little Bird. Fra "End Times".
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home