Vaka

Høstmørket har lagt den klamme hånden sin over landskapet utenfor. Jeg venter - lenge, til alt som høres er den lave, sukkende lyden av regnvannet som faller viljeløst gjennom takrennenedløpet på utsiden av veggen.

Så, mens jeg mumler en stille bønn ut i den svarte natten, taster jeg møysommelig inn navnet ditt - lar det ligge alene et øyeblikk i søkefeltet og skriver så sakte inn Savner bokstav for bokstav foran. Målbevisst presser jeg ned "enter"-tasten, og lener meg tilbake i stolen. Som om jeg venter på et mirakel - at du plutselig skal materialisere deg her ved siden av meg. At alle universets søkemotorer, fiberkabler, terrabyte og gigahertz skal gå sammen i en høyre, åndelig enhet og samle nok lagret informasjon, elektroner og piksler til å gjenskape deg og hente deg tilbake fra den andre siden.