Fløyel

Jeg skriver ikke lenger. Det er som om ordene mine forsvant med deg. Som om du pakket dem varsomt inn, ett for ett, i svart fløyel og tok dem stille med deg til den andre siden. Dit jeg ikke kan nå deg.

I gatene dine er det et mørkt, vibrerende vakuum der du en gang gikk. Sporende etter deg viskes langsomt ut, og tilbake er bare et nesten uhørlig sukk. En bønn om å få bli. Litt lenger. Litt mer. Litt til. Bare litt.

Men ljåen stjeler dem som skinner mest, og glansen har gått ut av sølepyttene. Vi som kjente deg kan snakke om deg, og tenke på deg, men vi kunne ikke holde deg fast i dette livet.


Jeg måtte tvinge meg selv til å skrive da vi skulle feire den store dagen hennes. Sanger på rosa papir er ikke hennes greie - ikke høystemte og svulstige lovprisinger av ungdommens uplettede sinn og uendelige muligheter heller. Men små, små ord. Det liker både hun og jeg. Så jeg prøvde å få ordene så små som mulig, slik at hun skulle slippe å bli flau. Små ord som skal beskrive store ting - det er noe av det vanskeligste i verden det. Derfor var armene hennes rundt nakken min desto mer velkomne da det siste, lille ordet var sagt og skålen utbragt. Så var ikke alle nattetimene bøyd over de gjenstridige ordene forgjeves likevel, lille store venn.


Da jeg kjørte ut av byen din tenkte jeg på vennskap, på likheter og ulikheter, på Gigers coverart til "Brain Salad Surgery" av ELP, og på alle gangene du hadde Godspeed You! Black Emperor på headsettet mens du gikk gjennom akkurat disse gatene. Det er så mye jeg ikke hadde visst, hadde det ikke vært for deg.

Så kjører jeg videre, og hele natten er svart fløyel. I tankene mine går jeg ved siden av deg i nattemørke gater i en fremmed by, din by, mens musikken sakte fyller alt vi er og alt vi skal bli. Du var så mye for så mange, men for meg er du svart fløyel med et hint av rødt. Tilbake i gatene finnes bare en stille bønn om å få bli.