Å vente på en sang

Paret i stolrekken foran meg holder hverandre i hendene. I de flyktige lysglimtene fra scenen ser jeg at tommelen hennes stryker rytmisk over håndbaken hans. De har pyntet seg for anledningen; hun i en vakker bronsefarget og tettsittende kjole, og han i en grå dress med elegant snitt og hvit skjorte. Håret hennes er tvunnet i en flette og lagt rundt hodet i et sirlig sveip - akkurat tilfeldig nok til at det ikke virker tilgjort eller stivt. Av og til ser de på hverandre og smiler det smilet nyforelskede ofte gir den andre. Et smil som rommer all verden i en liten brøkdel av et sekund. Nå synger hun sangen vår, smiler de til hverandre. Så fokuserer de mot skikkelsen på scenen igjen, mens tommelen gnir rytmisk videre - fram og tilbake, fram og tilbake.

De spiller ikke sangen min, tenker jeg, mens jeg ser granskende nedover meg selv fra den utvaskede dongeribuksa til de slitte joggeskoene. Når skal hun synge min sang? Etter at den siste tonen dør bort og lysene kommer på, kikker jeg i smug på paret som går hånd i hånd gjennom utgangen og ned trappen til foajeen utenfor, mens jeg hardnakket prøver å overbevise meg selv om at klumpen i halsen skyldes den første høstforkjølelsen som er på vei.

I remember us now
but I forgot what we felt like
somewhere along the way