This letter is dreaming about your reply

Hvorfor strekker vi ikke ut hendene over bordet - mot hverandre, og lar berøringen forsiktig viske ut alt det som er svart, stygt og vanskelig? I ett lite øyeblikk var vi begge sårbare, nakne og mottakelige for denne berøringen. Jeg ser fortvilelsen og redselen dypt inne i øynene dine - du ser avmakten og sorgen i mine. Inne i hodet mitt synger det med en styrke som nesten er øredøvende nå: STREKK UT HÅNDEN! Så er øyeblikket borte.

"Det var hyggelig med lunsj", sier jeg. "Skal vi gjenta det om et par uker"? "Ja, det var koselig", sier du. "Jeg tror kanskje vi må satse på en måneds tid, det er så mye på hjemmebane for tiden". Jeg ser på ansiktet ditt. Det er nesten slik jeg husker det for alle disse årene siden; øynene er like blå, håret like gyldent, like uregjerlig. Som strandsiv bleket av solen og lekt med av en mild sønnavind. Men draget rundt munnvikene og den nesten usynlige furen mellom øynene er visst nye, laget av tiden og livet selv.

Jeg åpner munnen for å si noe, men du er allerede på vei bort fra meg. Det siste jeg ser er stoltheten din, trassigheten - den kneisende nakken som jeg husker så godt. Lukten av deg, de små fregnene rundt neseroten som pleide å dukke fram hver sommer. "Jeg hater de fregnene!" pleide du å si - jeg elsket dem. Det lille mellomrommet mellom fortennene som ga deg et skøyeraktig uttrykk når du smilte sjenert mot meg. Mellomrommet er for lengst regulert vekk av en overivrig tannlege, og fregnene får sjelden nok sol til å titte fram. Bare den kneisende nakken er tilbake. Den er det siste jeg ser av deg før du starter bilen og forsvinner bak husfasadene igjen.