Årringer
Noen ganger, når støyen fra nettavisene og verden utenfor vinduet mitt blir for uhåndterlig, skulle jeg ønske jeg kunne sitte på den myke mosen under trekronen igjen. Ingenting er som å la støyen og tankene filtreres gjennom det grønne taket over, og se ord og bokstaver sildre som stille regn over det myke landskapet.
Alle skulle hatt et stort tre i livet sitt! tenker jeg da. I hundrevis av år har det stått der, på toppen av den skogkledde kollen, og vokst seg større og mektigere for hvert år. Helt til det ble herskeren over hele egnen, og kunne dele visdommen sin med småkryp som oss mennesker. Hvor mange stormer har det ridd av, og hvor mange økseegger og sagblad har vært centimeter fra å ende dets vekst, men likevel latt det beholde livet?
En gang knakk en av de største grenene i kronen. Det var under den verste stormen i manns minne på de traktene. Jeg husker at regnet ble presset inn under vindusrammene og sto som en fontene inn i rommet innenfor. Det knaket i veggene og taksperrene jamret seg i en kakofoni av skumle lyder. Nå dør vi! tenkte jeg. Først velter treet på bakketoppen. Så løfter vinden taket på låven og bærer det med seg langt vekk. Og til slutt løfter den opp oss og blander oss sammen med planker, spiker og takstein til en ufyselig grøt som blir spredt bokstavelig talt for alle vinder.
Men vinden løyet, regnet ga seg og treet sto fortsatt i stram giv akt. I gleden over å være i live besøkte jeg min gamle venn for å utveksle et kjekt Vi greide oss denne gangen også! Da så jeg at en av de største grenene hadde knekt rett av. Tilbake sto en sørgelig stump inn mot den mektige trestammen, mens restene av grenen lå sammenfiltret med annet sammenblåst rusk og rask flere titalls meter bortenfor. Du er såret, fikk jeg til slutt mumlet frem gjennom tårene. I flere dager og uker maste jeg om at noe måtte gjøres for den skadede, og til slutt ga de voksne etter og saget av den oppflisede stumpen med et fint snitt. Så ble det smurt en forsegling på såret, slik at ikke treet skulle blø ihjel.
Mange år etterpå besøkte jeg bakketoppen, og kunne fornøyd konstatere at såret var begynt å gro, og trekronen var i ferd med å tette det gapende hullet etter nyttårsorkanen.
Gamle venn. Jeg kunne ikke ta deg med meg da jeg dro. Du er ikke så mobil, og det er både styrken og svakheten din. Men du skal vite at jeg tenker på deg, og noen ganger, som i dag, skulle jeg ønske at jeg kunne sitte under kronen din og igjen la alle tanker og bekymringer sildre som stille dråper over landskapet. Alle skulle ha en venn som deg i livet sitt - en som står støtt og som ikke lar seg overmanne av en vinterstorm. En som kan forbinde sårene når man er skadet, og som kan synge stille godnattsanger når livet ikke vil spille på lag. Jeg lover deg; en gang skal jeg vende tilbake, og vi skal ha en siste, stille samtale du og jeg.
Du fikk rett - vi klarte oss! skal jeg si. Og du skal stå der med det samme uutgrunnelige suset i trekronen og din sedvanlige stoiske ro. Og jeg vil vite - dypt inne i hjertet vil jeg vite at det er sant. Vi klarte oss, fordi vi hadde hverandre.
Alle skulle hatt et stort tre i livet sitt! tenker jeg da. I hundrevis av år har det stått der, på toppen av den skogkledde kollen, og vokst seg større og mektigere for hvert år. Helt til det ble herskeren over hele egnen, og kunne dele visdommen sin med småkryp som oss mennesker. Hvor mange stormer har det ridd av, og hvor mange økseegger og sagblad har vært centimeter fra å ende dets vekst, men likevel latt det beholde livet?
En gang knakk en av de største grenene i kronen. Det var under den verste stormen i manns minne på de traktene. Jeg husker at regnet ble presset inn under vindusrammene og sto som en fontene inn i rommet innenfor. Det knaket i veggene og taksperrene jamret seg i en kakofoni av skumle lyder. Nå dør vi! tenkte jeg. Først velter treet på bakketoppen. Så løfter vinden taket på låven og bærer det med seg langt vekk. Og til slutt løfter den opp oss og blander oss sammen med planker, spiker og takstein til en ufyselig grøt som blir spredt bokstavelig talt for alle vinder.
Men vinden løyet, regnet ga seg og treet sto fortsatt i stram giv akt. I gleden over å være i live besøkte jeg min gamle venn for å utveksle et kjekt Vi greide oss denne gangen også! Da så jeg at en av de største grenene hadde knekt rett av. Tilbake sto en sørgelig stump inn mot den mektige trestammen, mens restene av grenen lå sammenfiltret med annet sammenblåst rusk og rask flere titalls meter bortenfor. Du er såret, fikk jeg til slutt mumlet frem gjennom tårene. I flere dager og uker maste jeg om at noe måtte gjøres for den skadede, og til slutt ga de voksne etter og saget av den oppflisede stumpen med et fint snitt. Så ble det smurt en forsegling på såret, slik at ikke treet skulle blø ihjel.
Mange år etterpå besøkte jeg bakketoppen, og kunne fornøyd konstatere at såret var begynt å gro, og trekronen var i ferd med å tette det gapende hullet etter nyttårsorkanen.
Gamle venn. Jeg kunne ikke ta deg med meg da jeg dro. Du er ikke så mobil, og det er både styrken og svakheten din. Men du skal vite at jeg tenker på deg, og noen ganger, som i dag, skulle jeg ønske at jeg kunne sitte under kronen din og igjen la alle tanker og bekymringer sildre som stille dråper over landskapet. Alle skulle ha en venn som deg i livet sitt - en som står støtt og som ikke lar seg overmanne av en vinterstorm. En som kan forbinde sårene når man er skadet, og som kan synge stille godnattsanger når livet ikke vil spille på lag. Jeg lover deg; en gang skal jeg vende tilbake, og vi skal ha en siste, stille samtale du og jeg.
Du fikk rett - vi klarte oss! skal jeg si. Og du skal stå der med det samme uutgrunnelige suset i trekronen og din sedvanlige stoiske ro. Og jeg vil vite - dypt inne i hjertet vil jeg vite at det er sant. Vi klarte oss, fordi vi hadde hverandre.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home