Mannen med elefantslipset

En kald høstdag, for ikke alt for mange år siden, befant jeg meg på en perrong på Gardermoen. Her sto jeg sammen med mange andre og ventet på et forsinket flytog. Plutselig så jeg en røslig mann som skilte seg markant ut fra mengden. Han hadde blankpussede sko, en lang, mørk kappe og en dypblå bredbremmet hatt kronet et ansikt med masse grått hår, markant bart og briller. Mannen bar på en særdeles velbrukt skinnmappe, og virket tydelig stresset over at toget ikke hadde kommet enda. Da han kastet et nytt blikk på klokken, skimtet jeg såvidt et fargerikt slips med elefanthoder på innenfor kappen.

Jon Bing, hvisket jeg for meg selv i ærefrykt, og forberedte hva jeg skulle si for å komme i kontakt med mesteren. Utallige kvelder hadde jeg brukt i selskap med hans bøker; "Det myke landskapet", "Alene, og fremtiden" og ikke minst bøkene om Zalt og Azur, illustrerte av Thore Hansen. Selv om jeg likte både Bing og Bringsværd (begrepet som Bringsværd senere omtalte som "...en ivrig figur med to hoder og fire armer...", så har jeg alltid hatt en spesiell svakhet for Bings fortellerkunst. Det er noe med den underliggende melankolien, tristheten og det vakre som han fikk flettet sammen på en helt spesiell måte. Senere leste jeg at han som forfatter var inspirert av stormesteren over alle stormestre; Ray Bradbury. Det forklarte jo noe av magien i hans forfatterskap.

Dette visste jeg ikke da jeg slukte bøkene fra Jon Bings hånd, alt jeg visste var at han laget et univers det gikk an å la seg forføre av, å gå seg bort i. Visst var det science fiction, men det var science fiction med menneskelighet og skjønnhet, det var fantastisk litteratur med sjel og varme.

Da jeg kikket opp igjen, etter å ha lett fortvilet etter noe jeg kunne si til min store helt, var han borte. Toget hadde kommet, og han ble slukt av menneskemengden som strømmet bortover perrongen. Hvordan kan en mann med elefantslips bare forsvinne på den måten tenkte jeg, og ruslet etter strømmen mot en vogn og et ledig sete.

Nå er Jon Bing borte for alltid. Mannen med elefantslipset vil aldri stå på perrongen igjen og vente utålmodig på toget. Men bøkene hans består, og jeg vil oppfordre alle til å lese en eller flere av novellene eller romanene hans. Gjerne de som er illustrerte av Thore Hansen - mannen som utfylte historiene på den visuelle siden, og laget en fremmed, men likevel gjenkjennelig verden for å komplettere fortellingene.

God tur mot stjernene, Jon - og takk for alle magiske stunder i selskap med ordene dine.