Håndgripelig

Jeg ser ned på de skitne hendene mine og smiler. Du ville vært fornøyd med meg i dag. Jeg husker den kvelden ved kjøkkenbordet. Kontoristhender, sa du plutselig og uten forvarsel - Hvordan kunne jeg få en sønn med kontoristhender? Beskjemmet kikket jeg på de myke, glatte hendene mine; håndflatene uten arbeidstræler og fingrene uten arr fra ublide møter med skarpe redskaper. Jeg prøvde så godt jeg kunne å gjemme dem under bordet, vekk fra det granskende blikket ditt, vekk fra en verden der kroppsarbeid var normen og annerledeshet gjenstand for undring og kritikk.

Hendene dine fascinerte meg - de var brunbarkede, trælete og fulle av gamle og nye arr. Jeg kunne ikke huske å ha sett dem helt rene; uansett hvor mye de ble vasket og skrubbet var det alltid et slitesterkt lag av olje, jord eller maling som ikke lot seg fjerne. Disse hendene var aldri i ro; de var alltid opptatt av å utføre et arbeid på en eller annen måte. De saget, reparerte, kjørte maskiner eller malte låveveggen. De skapte og rev ned, alltid i bevegelse, alltid med en ny oppgave som ventet et sted.

Jeg tror du innerst inne ville noe annet for meg; at de myke hendene mine var et symbol på at jeg var på vei et annet sted. Et sted du ikke kunne følge meg. Jeg tror du var stolt av veien jeg gikk, selv om du aldri sa det til meg. Nå er det for sent - du ligger under bakken og fryser, og jeg er tilbake her i en stor, uhåndterlig verden og savner deg, savner hendene dine som kunne reparert alt som har gått i stykker.

Men altså; i dag tror jeg du ville kastet et anerkjennende blikk på hendene mine. Jeg har skrubbet og skrubbet. Brukt alskens løsemidler, såper og håndrens, men de blir ikke helt rene med det første. Og jammen tror jeg ikke jeg kan kjenne antydning til træler også. Det ferske såret på høyre langfinger har akkurat fått en tynn skorpe. Jeg er fornøyd; båten er oljet og tettet etter alle kunstens regler, bilen er reparert og husveggen malt. Kontoristhendene har fått kjørt seg de siste par ukene. Jeg kan allerede høre anerkjennelsen i stemmen din fra den andre siden av kjøkkenbordet med den rødrutede voksduken.