Blue Moon

Jeg samler møysommelig navnet ditt sammen, bokstav for bokstav. Inntil det til slutt står der foran meg - en fullkommen skulptur av form og mening. Forsiktig puster jeg varm luft inn mellom tegnene, mens jeg innimellom gjentar navnet ditt som en besvergelse, et slags hedensk rituale fra en glemt tid. Som om jeg trodde at disse mer eller mindre tilfeldige bokstavene plutselig skulle endre sitt sanne vesen, sin innerste, molekylære struktur, transformeres til materie og (på et eller annet magisk vis) bli til deg.

Så kunne jeg hviske til disse bokstavene (som nå naturligvis hadde ditt ansikt, selv om jeg ikke vet hvordan ansiktet ditt ser ut) alle hemmeligheter bare vi skulle dele. Jeg skulle ta bokstavene i hånden og vise dem mitt innerste jeg, og de (jeg snakker selvsagt fortsatt om deg, selv om du sikkert skjønner at bokstaver ikke kan anta en persons form) ville love å aldri, aldri igjen være bare tegn, skrift, tilfeldige former på en skjerm eller et papir.

Hele kvelden klarer jeg å holde illusjonen sammen - helt til fullmånen dukker opp over horisonten og avslører at jeg sitter der alene og hvisker navnet ditt, om og om igjen, som forsøkte jeg å holde liv i et usynlig åndevesen. En figur av fri fantasi og luft, i steden for kjøtt og blod. Noe brister. Navnet ditt løser seg sakte opp i det ubønnhørlige lyset, flyter bort på skimrende tråder av sølv og blir til ubrukelige bokstaver igjen.

Men allerede idet jeg ser de siste glimtene av fjerne tegn vet jeg at du igjen vil la deg materialisere, et eller annet sted, en eller annen gang, når jeg på ny former navnet ditt med skrift og ord. I mellomtiden lever du der ute hvor ånd og materie ikke lenger har noen mening; der andre hvisker navnet ditt, stryker deg over kinnet og deler sine innerste hemmeligheter med deg. Uten noen gang å være redde for fullmånen.