Underveis
Veien var lang og kronglete. Hver meter, hver lille centimeter hadde navn. Små, unnselige navn som lå myke som kjærtegn på leppene når mørket hadde kommet og ingen måne lyste opp landskapet.
Noen ganger ramset jeg opp alle navnene i en lang regle for å holde skrømt og vonde vetter unna, mens bena gikk som trommestikker og pusten laget skyer av frostrøyk i vinternatten rundt meg. Navnene var venner i mørket; ingen kunne røre meg så lenge jeg husket neste navn, neste sving, neste grantre som reiste seg tilsynelatende uendelig mot den stjerneløse himmelen.
En gang glemte jeg neste navn. Og riktig nok; da jeg kom rundt svingen sto det plutselig en skygge der. En litt mørkere silhuett mot alt det andre mørke. Jeg var så nær at jeg kunne kjenne stanken av den rå dyrepusten mot ansiktet mitt. Det plutselige lysglimtet fra det innerste, reflekterende laget i dyreøyet da den gigantiske skyggen sto helt stille og målte meg opp og ned uten en lyd.
Skal jeg dø nå, tenkte jeg. Skal jeg dø fordi jeg ikke husket neste ord i en regle. Skal jeg dø fordi jeg hadde blitt overmodig og ikke overholdt veiens lov - veiens navn?
Jeg holdt pusten i noe som føltes som flere minutter, men som antakelig bare var noen få sekunder. Da jeg endelig måtte gi etter for ikke å kveles (kvelingsdøden syntes bare marginalt verre enn å bli stanget til døde av skogens konge), snudde elgen endelig rundt etter å ha gitt meg et siste, avmålt blikk. Uendelig sakte, i en slags drømmetilstand (tro meg, jeg hadde alt kløpet meg selv i armen for å finne ut om dette egentlig var et mareritt, og jeg egentlig befant meg trygt og godt langt nede i en varm seng) skrittet skyggen bortover veien og forsvant. Hjertet mitt dunket avsindig, besatt, som om det var synlig gjennom flere lag med varme klær.
Der og da var magien brutt, og siden har jeg lært at mørke skygger som ikke puster kan være adskillig verre å møte enn de som gjør det. Veien slynger seg enda gjennom det bakkete landskapet, og høye grantrær strekker seg fortsatt mot himmelen. Men ingen mørkhåret gutt med topplue på snei mumler regler mens han gruer seg for neste sving og alt som kan ligge bak den. Livet har mange svinger, og ingen besvergelser kan holde uventede skygger unna for alltid. Det eneste man kan, er å håpe at skyggen blir minst like overrasket som en selv og tro på at hjertet uansett holder seg på plass.
Noen ganger ramset jeg opp alle navnene i en lang regle for å holde skrømt og vonde vetter unna, mens bena gikk som trommestikker og pusten laget skyer av frostrøyk i vinternatten rundt meg. Navnene var venner i mørket; ingen kunne røre meg så lenge jeg husket neste navn, neste sving, neste grantre som reiste seg tilsynelatende uendelig mot den stjerneløse himmelen.
En gang glemte jeg neste navn. Og riktig nok; da jeg kom rundt svingen sto det plutselig en skygge der. En litt mørkere silhuett mot alt det andre mørke. Jeg var så nær at jeg kunne kjenne stanken av den rå dyrepusten mot ansiktet mitt. Det plutselige lysglimtet fra det innerste, reflekterende laget i dyreøyet da den gigantiske skyggen sto helt stille og målte meg opp og ned uten en lyd.
Skal jeg dø nå, tenkte jeg. Skal jeg dø fordi jeg ikke husket neste ord i en regle. Skal jeg dø fordi jeg hadde blitt overmodig og ikke overholdt veiens lov - veiens navn?
Jeg holdt pusten i noe som føltes som flere minutter, men som antakelig bare var noen få sekunder. Da jeg endelig måtte gi etter for ikke å kveles (kvelingsdøden syntes bare marginalt verre enn å bli stanget til døde av skogens konge), snudde elgen endelig rundt etter å ha gitt meg et siste, avmålt blikk. Uendelig sakte, i en slags drømmetilstand (tro meg, jeg hadde alt kløpet meg selv i armen for å finne ut om dette egentlig var et mareritt, og jeg egentlig befant meg trygt og godt langt nede i en varm seng) skrittet skyggen bortover veien og forsvant. Hjertet mitt dunket avsindig, besatt, som om det var synlig gjennom flere lag med varme klær.
Der og da var magien brutt, og siden har jeg lært at mørke skygger som ikke puster kan være adskillig verre å møte enn de som gjør det. Veien slynger seg enda gjennom det bakkete landskapet, og høye grantrær strekker seg fortsatt mot himmelen. Men ingen mørkhåret gutt med topplue på snei mumler regler mens han gruer seg for neste sving og alt som kan ligge bak den. Livet har mange svinger, og ingen besvergelser kan holde uventede skygger unna for alltid. Det eneste man kan, er å håpe at skyggen blir minst like overrasket som en selv og tro på at hjertet uansett holder seg på plass.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home