Farvel
Jeg vil ikke bruke disse siste ordene til deg på å være bitter - vi har jo begge innerst inne visst at dette øyeblikket ville komme. I steden vil jeg bruke dem på å takke deg. Lenge etter at jeg og sporene etter meg er borte, vil du fortsatt være der. Slik du alltid har vært der, i alle fall i tankene mine. En stund var vi ett, du og jeg. En stund trodde jeg at det skulle være oss for evig. Men "for evig" er lang tid, og for vår del tok evigheten slutt etter bare 28 år.
Ordene hans er harde, korte, firkantede og skarpe. Selv gjennom skjermen kjenner jeg kulden fra dem treffe nervesystemet som fysisk smerte. Jeg kjenner igjen formuleringene, påstandene og helt til slutt den øredøvende påtattheten når han ønsker meg en fortsatt god sommer. Han vet utmerket godt at dette ikke blir noen god sommer - enda en gang har jeg lagt hjertet mitt fram for ham, rødt, varmt og bankende. Enda en gang har han kikket på det, vurdert det og tråkket det ned i møkk og gjørme. Men jeg kjenner noe annet også. Den endelige roen som sier at nå er det slutt; at dette er siste gangen jeg skal hente hjertet opp av sølen og sette meg selv sammen til et helt menneske igjen. En gang til, og det ville vært mislykket. Han ville ha seiret. Men han skal ikke seire! Jeg blir igjen hel, mens han ligger alene tilbake og fryser i kulde og gjørme. Var det virkelig verd det?
Og mens sårene mine heles, så tenker jeg på deg - takker deg for de 28 vårene, somrene, høstene og vintrene vi tross alt hadde sammen. For alle timene jeg lå under trekronene og kikket opp på stjernehimmelen mens doggen falt lydløst rundt meg, for somrene som strakte seg inn i høsten med bråkjekk arroganse, for kveldene ved elvebredden mens myggen stakk og storørreten vaket like utenfor, for snøvintre og skispor over jordene, for stormene som ulte og knaket i veggene der oppe under takbjelkene, for lukten av nyslått gress, for potetåkre og hardt slit hver sommer i slåttonna, for "cowboy og indianer" i skogen, for den lange veien til og fra skolen, som gjorde at jeg hadde masse tid til å tenke rare tanker om evigheten, for bursdagskaker med krem og jordbær, for lange vinterkvelder ved ovnen i stua, lesende på en bok i skjæret fra de flakkende flammene - kort sagt for å ha vært verdens fineste sted å vokse opp.
Men mest av alt vil jeg takke deg for å ha gjort meg til den jeg er. Hvis det ikke hadde vært for deg, hadde jeg vært en annen. Jeg ville ikke ha hatt med meg lyden av tranene som med høye trompetstøt på morgenkvisten forkynte at nå var sommeren endelig her for fullt. Eller lyden av svaneflokken som lettet unisont høylytt fra elvevannet når smellene fra nyttårsfeiringen ble for påtrengende. Jeg ville ikke kjent lukten av rå skogmose eller nyslått blomstereng og sett meitemarken sno seg fram i mørk, feit matjord under våronna. Kort sagt; jeg ville ikke ha vært meg. Og når bare de siste sårene gror, så er jeg sterkere på grunn av deg, på grunn av alt det vi hadde sammen.
Jeg vet at du vil bestå, i en eller annen form, mens jeg forvitrer og blir borte. Du har sett mange komme og gå gjennom tidene - skrøpelige menneskekonstruksjoner av kjøtt og blod. Vi er ikke laget for å vare, vi lever de korte, ubetydelige livene våre, og så er vi borte igjen, alt mens du fortsetter. Kanskje litt annerledes, men det er fremdeles deg. Konturene dine kan fortsatt skjelnes; slake bakker, elvebredden med bjørketrærne og fiskegrunnene utenfor, trekronene som vinden kan leke med og lage hviskende sanger, fjellet som reiser seg majestetisk i horisonten mot vest. Jeg vet at du er noe av det siste jeg vil tenke på når timene mine en gang renner ut, og jeg håper du vil tenke på meg du også, innimellom, like inn i evigheten. Kanskje krysses veiene våre igjen en gang i framtiden, men jeg ville ikke satt mine siste sparepenger på den oddsen. Så inntil det eventuelt skjer - farvel...og takk.
Ordene hans er harde, korte, firkantede og skarpe. Selv gjennom skjermen kjenner jeg kulden fra dem treffe nervesystemet som fysisk smerte. Jeg kjenner igjen formuleringene, påstandene og helt til slutt den øredøvende påtattheten når han ønsker meg en fortsatt god sommer. Han vet utmerket godt at dette ikke blir noen god sommer - enda en gang har jeg lagt hjertet mitt fram for ham, rødt, varmt og bankende. Enda en gang har han kikket på det, vurdert det og tråkket det ned i møkk og gjørme. Men jeg kjenner noe annet også. Den endelige roen som sier at nå er det slutt; at dette er siste gangen jeg skal hente hjertet opp av sølen og sette meg selv sammen til et helt menneske igjen. En gang til, og det ville vært mislykket. Han ville ha seiret. Men han skal ikke seire! Jeg blir igjen hel, mens han ligger alene tilbake og fryser i kulde og gjørme. Var det virkelig verd det?
Og mens sårene mine heles, så tenker jeg på deg - takker deg for de 28 vårene, somrene, høstene og vintrene vi tross alt hadde sammen. For alle timene jeg lå under trekronene og kikket opp på stjernehimmelen mens doggen falt lydløst rundt meg, for somrene som strakte seg inn i høsten med bråkjekk arroganse, for kveldene ved elvebredden mens myggen stakk og storørreten vaket like utenfor, for snøvintre og skispor over jordene, for stormene som ulte og knaket i veggene der oppe under takbjelkene, for lukten av nyslått gress, for potetåkre og hardt slit hver sommer i slåttonna, for "cowboy og indianer" i skogen, for den lange veien til og fra skolen, som gjorde at jeg hadde masse tid til å tenke rare tanker om evigheten, for bursdagskaker med krem og jordbær, for lange vinterkvelder ved ovnen i stua, lesende på en bok i skjæret fra de flakkende flammene - kort sagt for å ha vært verdens fineste sted å vokse opp.
Men mest av alt vil jeg takke deg for å ha gjort meg til den jeg er. Hvis det ikke hadde vært for deg, hadde jeg vært en annen. Jeg ville ikke ha hatt med meg lyden av tranene som med høye trompetstøt på morgenkvisten forkynte at nå var sommeren endelig her for fullt. Eller lyden av svaneflokken som lettet unisont høylytt fra elvevannet når smellene fra nyttårsfeiringen ble for påtrengende. Jeg ville ikke kjent lukten av rå skogmose eller nyslått blomstereng og sett meitemarken sno seg fram i mørk, feit matjord under våronna. Kort sagt; jeg ville ikke ha vært meg. Og når bare de siste sårene gror, så er jeg sterkere på grunn av deg, på grunn av alt det vi hadde sammen.
Jeg vet at du vil bestå, i en eller annen form, mens jeg forvitrer og blir borte. Du har sett mange komme og gå gjennom tidene - skrøpelige menneskekonstruksjoner av kjøtt og blod. Vi er ikke laget for å vare, vi lever de korte, ubetydelige livene våre, og så er vi borte igjen, alt mens du fortsetter. Kanskje litt annerledes, men det er fremdeles deg. Konturene dine kan fortsatt skjelnes; slake bakker, elvebredden med bjørketrærne og fiskegrunnene utenfor, trekronene som vinden kan leke med og lage hviskende sanger, fjellet som reiser seg majestetisk i horisonten mot vest. Jeg vet at du er noe av det siste jeg vil tenke på når timene mine en gang renner ut, og jeg håper du vil tenke på meg du også, innimellom, like inn i evigheten. Kanskje krysses veiene våre igjen en gang i framtiden, men jeg ville ikke satt mine siste sparepenger på den oddsen. Så inntil det eventuelt skjer - farvel...og takk.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home