Å miste en sti
Jeg leser setningen om igjen. Den ser tilsynelatende tilfeldig og troskyldig ut, men jeg kjenner deg - det er en mening i alt du gjør som aldeles ikke har noe tilfeldig ved seg. "Har du funnet stien din?" står det. Så enkelt, og likevel så uendelig vanskelig.
Da verden var stor og jeg liten fant jeg stier hvor jeg enn snudde meg. De bare lå der, klare til å bli oppdaget og utforsket. I enden av en av dem bygde jeg en gang en slags gamme av grener, granbar og mose. Jeg husker enda lukten av den fuktige mosen da jeg svett og sliten, men stolt som en hane, krøp inn i det nybygde slottet mitt. Det hadde begynt å mørkne, og jeg satt dørgende stille, midt inne i en stor skog omgitt av skumle lyder og lukten av rå skogbunn. Jeg satt der så lenge jeg turte. Så, med hjelp av de siste strålene fra kveldssola, fant jeg sporene etter stien jeg hadde kommet på, og fulgte den hjem igjen.
Mange år etter gikk jeg den samme stien igjen, og den irrgrønne mosen var der fortsatt - luktene fra rå skogsbunn, lyden av fugler i tretoppene og hviskelyden som store grantrær lager når kveldsbrisen leker med kronene deres. Etter bare noen få meter traff jeg på restene av det stolte byggverket mitt; det lå sørgelig sammensunket ved enden av stien. Det eneste jeg tenkte var: Fikk jeg virkelig plass der inne en gang? Og Hvordan kunne de få meterne med skogssti føles som veien til verdens ende?
Siden har jeg funnet flere stier, og mistet dem igjen. De har ikke kjentes helt riktige - ingen av dem har hatt den rette lengden, bredden eller luktene fra skogen min. Lydene har vært ukjente, skogen har vært for tett og stengt all sol ute. Kanskje burde jeg besøke noen av de gamle stiene jeg har lagt bak meg, men antakelig er jeg redd for at alt skal føles annerledes. At stien er kort og kronglete og at slottet jeg bygde viser seg å være en sammensunket haug av halvråtne grener og muggen mose.
Som du sikkert skjønner kjære stifinner - stiene er mange og terrenget forandrer seg med tiden. Jeg har gått veien tilbake og slått meg til ro med at det kanskje ikke finnes en spesiell sti der ute som har mitt navn. Men jeg bærer med meg minnet om alle veiene jeg har gått inne i hjertet mitt, og en gang gikk jeg en ukjent vei et bittelite stykke med deg. Husker du? Da hadde jeg hard asfalt under føttene, og høye, ukjente lyder i ørene. Luften luktet eksos og neonlysene stengte for sola og stjernene. Jeg lærte mye om meg selv den gangen, og jeg lærer fortsatt. Det var en av stiene jeg mistet, men fortsatt bærer med meg. Der inne.
Da verden var stor og jeg liten fant jeg stier hvor jeg enn snudde meg. De bare lå der, klare til å bli oppdaget og utforsket. I enden av en av dem bygde jeg en gang en slags gamme av grener, granbar og mose. Jeg husker enda lukten av den fuktige mosen da jeg svett og sliten, men stolt som en hane, krøp inn i det nybygde slottet mitt. Det hadde begynt å mørkne, og jeg satt dørgende stille, midt inne i en stor skog omgitt av skumle lyder og lukten av rå skogbunn. Jeg satt der så lenge jeg turte. Så, med hjelp av de siste strålene fra kveldssola, fant jeg sporene etter stien jeg hadde kommet på, og fulgte den hjem igjen.
Mange år etter gikk jeg den samme stien igjen, og den irrgrønne mosen var der fortsatt - luktene fra rå skogsbunn, lyden av fugler i tretoppene og hviskelyden som store grantrær lager når kveldsbrisen leker med kronene deres. Etter bare noen få meter traff jeg på restene av det stolte byggverket mitt; det lå sørgelig sammensunket ved enden av stien. Det eneste jeg tenkte var: Fikk jeg virkelig plass der inne en gang? Og Hvordan kunne de få meterne med skogssti føles som veien til verdens ende?
Siden har jeg funnet flere stier, og mistet dem igjen. De har ikke kjentes helt riktige - ingen av dem har hatt den rette lengden, bredden eller luktene fra skogen min. Lydene har vært ukjente, skogen har vært for tett og stengt all sol ute. Kanskje burde jeg besøke noen av de gamle stiene jeg har lagt bak meg, men antakelig er jeg redd for at alt skal føles annerledes. At stien er kort og kronglete og at slottet jeg bygde viser seg å være en sammensunket haug av halvråtne grener og muggen mose.
Som du sikkert skjønner kjære stifinner - stiene er mange og terrenget forandrer seg med tiden. Jeg har gått veien tilbake og slått meg til ro med at det kanskje ikke finnes en spesiell sti der ute som har mitt navn. Men jeg bærer med meg minnet om alle veiene jeg har gått inne i hjertet mitt, og en gang gikk jeg en ukjent vei et bittelite stykke med deg. Husker du? Da hadde jeg hard asfalt under føttene, og høye, ukjente lyder i ørene. Luften luktet eksos og neonlysene stengte for sola og stjernene. Jeg lærte mye om meg selv den gangen, og jeg lærer fortsatt. Det var en av stiene jeg mistet, men fortsatt bærer med meg. Der inne.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home