Oblivion
Jeg prøver forsiktig først; en sped bokstav. Møysommelig utvalgt for å sette i gang en kaskade av andre bokstaver. Så venter jeg litt på at den skal spre sirkler utover den kalde, hvite flaten, som ringer i vann etter at du varsomt stikker en tå gjennom overflaten på et stille skogstjern for å kjenne på temperaturen. Holder pusten, mens jeg hører mine egne hjerteslag banke insisterende et sted innenfor ørene. Blood makes noise, synger Suzanne Vega - it's a ringing in my ear.
Men ingenting hender. Bokstaven lager ikke de velkjente, konsentriske sirklene av farger og musikk. Bare denne intense støyen inne i hodet et sted. Static? White noise? I desperasjon trykker jeg på tasten som fjerner bokstaven igjen. Det hvite feltet blir om mulig enda hvitere. En slags redsel kommer krypende - blood makes noise and I can't really hear you in the thickening of fear.
Jeg prøver en ny strategi; skriver det første ordet som faller meg inn på engelsk. Møysommelig, bokstav for bokstav former jeg det, som om jeg konstruerte dette ordet for aller første gang. Som om ingen har sett det før jeg liksom nonsjalant og tilgjort uanfektet blir oppmerksom på det, måler det fram og tilbake, smaker på det og prøvende uttaler det overdrevent tydelig. Oblivion. Hvordan kan et så vakkert ord ha en så grusom mening, tenker jeg.
Vi kjenner det begge to; hvordan vi desperat prøver å være her, akkurat nå, for oss selv, for hverandre. Kjenner på at det er alt for lenge siden kroppene våre har strukket alle sanser og nevefibre ut mot den andre. Jeg husker alt sammen: Varmen fra kroppen din, svetten, den eksotiske smaken av krydder, lydene vi lager og det lille, nesten uhørlige sukket når du kommer, og kroppen din igjen slapper av. Blir tung og varm mot min. Vi ligger slik en liten stund, før jeg frigjør meg fra favntaket og snur meg bort for at du ikke skal kjenne den salte smaken av tårene mine. Jeg tenker at i morgen vil alt være som før, og minnene om dette vil allrede ha bleknet og begynne å blande seg med andre. Og så om en stund, kanskje dager, kanskje måneder eller år, vil dette minnet være helt forsvunnet. Noen minutter av en uendelig strømmende tidslinje som vi begge har glemt. Noen minutter av to liv der vi berørte hverandre med alt vi er, alt vi har vært og alt vi noengang vil bli. Glemt. Vekk. Forsvunnet. Oblivion.
Jeg innser til slutt at de fargerike sirklene ikke vil komme. Så dekonstruerer jeg ordet på den hvite flaten, bokstav for bokstav. Til slutt står det bare en liten, sort runding igjen. Jeg ser på den. Vurderer å ta den vekk. La den forsvinne i glemselens barmhjertige tåke. Men så, i et øyeblikks medlidenhet, eller muligens klarsyn, trykker jeg på "Lagre", og dermed er den bevart for ettertiden. Kanskje får den en ny sjanse til å spre farger og magiske sirker utover en annen hvit flate en gang? Eller kanskje den blir liggende i dvale inn i evigheten. Et glemt symbol på alt som kunne ha vært, men som aldri ble.
Men ingenting hender. Bokstaven lager ikke de velkjente, konsentriske sirklene av farger og musikk. Bare denne intense støyen inne i hodet et sted. Static? White noise? I desperasjon trykker jeg på tasten som fjerner bokstaven igjen. Det hvite feltet blir om mulig enda hvitere. En slags redsel kommer krypende - blood makes noise and I can't really hear you in the thickening of fear.
Jeg prøver en ny strategi; skriver det første ordet som faller meg inn på engelsk. Møysommelig, bokstav for bokstav former jeg det, som om jeg konstruerte dette ordet for aller første gang. Som om ingen har sett det før jeg liksom nonsjalant og tilgjort uanfektet blir oppmerksom på det, måler det fram og tilbake, smaker på det og prøvende uttaler det overdrevent tydelig. Oblivion. Hvordan kan et så vakkert ord ha en så grusom mening, tenker jeg.
Vi kjenner det begge to; hvordan vi desperat prøver å være her, akkurat nå, for oss selv, for hverandre. Kjenner på at det er alt for lenge siden kroppene våre har strukket alle sanser og nevefibre ut mot den andre. Jeg husker alt sammen: Varmen fra kroppen din, svetten, den eksotiske smaken av krydder, lydene vi lager og det lille, nesten uhørlige sukket når du kommer, og kroppen din igjen slapper av. Blir tung og varm mot min. Vi ligger slik en liten stund, før jeg frigjør meg fra favntaket og snur meg bort for at du ikke skal kjenne den salte smaken av tårene mine. Jeg tenker at i morgen vil alt være som før, og minnene om dette vil allrede ha bleknet og begynne å blande seg med andre. Og så om en stund, kanskje dager, kanskje måneder eller år, vil dette minnet være helt forsvunnet. Noen minutter av en uendelig strømmende tidslinje som vi begge har glemt. Noen minutter av to liv der vi berørte hverandre med alt vi er, alt vi har vært og alt vi noengang vil bli. Glemt. Vekk. Forsvunnet. Oblivion.
Jeg innser til slutt at de fargerike sirklene ikke vil komme. Så dekonstruerer jeg ordet på den hvite flaten, bokstav for bokstav. Til slutt står det bare en liten, sort runding igjen. Jeg ser på den. Vurderer å ta den vekk. La den forsvinne i glemselens barmhjertige tåke. Men så, i et øyeblikks medlidenhet, eller muligens klarsyn, trykker jeg på "Lagre", og dermed er den bevart for ettertiden. Kanskje får den en ny sjanse til å spre farger og magiske sirker utover en annen hvit flate en gang? Eller kanskje den blir liggende i dvale inn i evigheten. Et glemt symbol på alt som kunne ha vært, men som aldri ble.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home