Juni
Hva kan man si om Juni? Eller; rettere - hva kan man ikke si om denne måneden, klemt inne mellom spirende grønn mai og dirrende het juli som den er. Ikke helt vår, og ikke helt sommer. Juni er liksom alltid på vei fra noe og til noe.
Men ikke for meg. For meg er Juni måneden som gav meg liv, og som fortsetter å gi meg liv hver gang den stikker seg fram og krever oppmerksomhet samtidig som solen når sitt høyeste punkt på den nordlige himmelen. Juni kan luktes, høres og føles - den er overstrødd med lyse sommerkvelder, sene søndagsfrokoster med bløtkokte egg og ristet brød, bursdagskaker med jordbær og krem og vinterhvit hud som langsomt, og noen ganger smertefullt, venner seg til overfloden av lys og luft - enda en gang.
Juni krever at jeg tar fram den nedstøvete gitaren i hjørnet og forbarmer meg over ustemte strenger. Har noen i det hele tatt rørt deg siden forrige Juni, mumler jeg retorisk, mens jeg vrir prøvende på stemmeskruene og hører det knirker anstrengt i forsømt treverk. I ly av Juni går jeg ut i verden som en vanlig mann, puster og lever og nyter lyder og lukter som jeg ikke har kjent på et helt år. Gjenfødt.
Derfor er Juni for eksempel måneden jeg kunne ha truffet deg. Eller måneden jeg vil treffe deg. Eller måneden jeg traff deg. Og da jeg satt i halvmørket, ventende, mens øynene mine enda ikke hadde vent seg til overgangen fra den sollyse gaten utenfor, var jeg ikke redd eller alene. Hvert fiber, hver celle i kroppen min hvisket sangen om Juni. Juni som lekte frydefullt med solen, månen og planetene utenfor og sa at alt var mulig; at du var mulig, noen lange sommerdager i en gate full av fremmede lukter, i en by som ikke var min.
Men da du kom så du straks at jeg var en annen, og jeg visste du hadde rett. Du var en annen. Du var en som Juni aldri kunne fortrylle, for din styrke skulle komme senere, når løvet begynner å falle og frostnettene fester grepet om en verden som allerede har glemt den lekende Juni. Likevel; da vi gikk ut i sommerkvelden holdt du hjertet mitt i hendene dine - kunne du kjenne varmen? Visste du at dersom du hadde sagt kom, så hadde jeg fulgt deg, hengivent og uten spørsmål? Jeg husker smilet ditt fra tvers over gaten, trikkeskinnene og solen som sakte seg ned i horisonten og farget himmelen. Alt dette husker jeg, for Juni er en mester i å lage minner. Juni er en minnebok innbundet i lys, lukt og lyd. Juni er de siste minnene som forlater meg en gang i fremtiden, når sommerdagene mine er talt opp, og bare høsten er tilbake.
Etterdønningene fra de siste, høye tonene hang ennå i luften da du gav meg hjertet mitt tilbake, og jeg skjønte at Juni ikke var nok. Sommerkvelden hadde begynt å bli kjølig, men hendene dine var varme. Takk for lånet, sa du, og mens jeg lette febrilsk i lommene etter et sted å plassere klangen i stemmen din, begynte det å falle sort konfetti fra himmelen. Juli skal få en hard jobb med å holde høsten i sjakk i år, tenkte jeg, og betraktet den glinsende konfettien som dalte lydløst mot bakken rundt oss. Juni var allerede på defensiven - i ferd med å bli et nytt minne.
Men ikke for meg. For meg er Juni måneden som gav meg liv, og som fortsetter å gi meg liv hver gang den stikker seg fram og krever oppmerksomhet samtidig som solen når sitt høyeste punkt på den nordlige himmelen. Juni kan luktes, høres og føles - den er overstrødd med lyse sommerkvelder, sene søndagsfrokoster med bløtkokte egg og ristet brød, bursdagskaker med jordbær og krem og vinterhvit hud som langsomt, og noen ganger smertefullt, venner seg til overfloden av lys og luft - enda en gang.
Juni krever at jeg tar fram den nedstøvete gitaren i hjørnet og forbarmer meg over ustemte strenger. Har noen i det hele tatt rørt deg siden forrige Juni, mumler jeg retorisk, mens jeg vrir prøvende på stemmeskruene og hører det knirker anstrengt i forsømt treverk. I ly av Juni går jeg ut i verden som en vanlig mann, puster og lever og nyter lyder og lukter som jeg ikke har kjent på et helt år. Gjenfødt.
Derfor er Juni for eksempel måneden jeg kunne ha truffet deg. Eller måneden jeg vil treffe deg. Eller måneden jeg traff deg. Og da jeg satt i halvmørket, ventende, mens øynene mine enda ikke hadde vent seg til overgangen fra den sollyse gaten utenfor, var jeg ikke redd eller alene. Hvert fiber, hver celle i kroppen min hvisket sangen om Juni. Juni som lekte frydefullt med solen, månen og planetene utenfor og sa at alt var mulig; at du var mulig, noen lange sommerdager i en gate full av fremmede lukter, i en by som ikke var min.
Men da du kom så du straks at jeg var en annen, og jeg visste du hadde rett. Du var en annen. Du var en som Juni aldri kunne fortrylle, for din styrke skulle komme senere, når løvet begynner å falle og frostnettene fester grepet om en verden som allerede har glemt den lekende Juni. Likevel; da vi gikk ut i sommerkvelden holdt du hjertet mitt i hendene dine - kunne du kjenne varmen? Visste du at dersom du hadde sagt kom, så hadde jeg fulgt deg, hengivent og uten spørsmål? Jeg husker smilet ditt fra tvers over gaten, trikkeskinnene og solen som sakte seg ned i horisonten og farget himmelen. Alt dette husker jeg, for Juni er en mester i å lage minner. Juni er en minnebok innbundet i lys, lukt og lyd. Juni er de siste minnene som forlater meg en gang i fremtiden, når sommerdagene mine er talt opp, og bare høsten er tilbake.
Etterdønningene fra de siste, høye tonene hang ennå i luften da du gav meg hjertet mitt tilbake, og jeg skjønte at Juni ikke var nok. Sommerkvelden hadde begynt å bli kjølig, men hendene dine var varme. Takk for lånet, sa du, og mens jeg lette febrilsk i lommene etter et sted å plassere klangen i stemmen din, begynte det å falle sort konfetti fra himmelen. Juli skal få en hard jobb med å holde høsten i sjakk i år, tenkte jeg, og betraktet den glinsende konfettien som dalte lydløst mot bakken rundt oss. Juni var allerede på defensiven - i ferd med å bli et nytt minne.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home