Virvel
I begynnelsen la jeg ikke merke til det. Så, uendelig sakte, men uansett - det blir mer og mer klart for meg; virkeligheten synes å ha fått et tynt lag absurditet strøket over seg. Som en nesten umerkelig, halvt gjennomsiktig ferniss har den lagt seg klebrig og skinnende over alt som skulle være konkret og solid.
Jeg merker det når jeg plutselig ser vinden som leker med håret ditt. Det går ikke an å se vinden, tenker jeg og prøver trassig å ignorere det absurde. Vinden er luftmolekyler i bevegelse, og de kan ikke sees med mindre de finner et eller annet objekt de kan leke med - i dette tilfellet hårlokken din. Men likevel, jeg ser vinden som kjærtegner deg mildt, og tar meg i å lure på om den kjentes varm eller kald, fuktig eller tørr. De digitale punktene samler seg; blir til en håndgripelig fysisk størrelse.
Du har flyttet solbrillene opp over pannen, så jeg kan se øynene dine, men jeg kan ikke lese hva de sier. I steden fascineres jeg av den trassige virvelen som håret ditt lager øverst i hårfestet. Jeg har en slik virvel selv. Når frisøren av og til spør om jeg ønsker en annen frisyre - kanskje en sideskill på venstre side, så ler jeg stille inni meg, for jeg vet at det er en kamp hun er dømt til å tape. Den trassige virvelen går sine egne veier, uavhengig av saks, kam eller parfymeduftende stylingprodukter.
Det var det aller første jeg merket meg, tror jeg. Det at du går din egen vei. Kanskje følger du virvelen din - den som ikke lar seg temme og som lar håret flomme som en foss av bølgende lokker rundt ansiktet ditt? En gang drømte jeg om en som kunne temme min egen virvel - så møtte jeg henne. Av og til skjer det man drømmer om. Men det var før absurditeten klebet seg til virkeligheten og oppløste dagene i et raster av flyktige punkter. Vet du hvor mye energi det kreves for å samle alle disse punktene til et tilsynelatende sammenhengende bilde? Hvor slitsomt det er å holde virkeligheten sammen, slik at verden kan bestå i morgen også?
Jeg tenker ofte på dette; hvorfor jeg så deg så tydelig den gangen for lenge siden. Hvorfor du berørte meg, omsluttet meg og lot meg se farger og høre toner igjen. Nå skjønner jeg at det er å sette tingene fullstendig på hodet. Det var simpelthen umulig å ikke se deg. Vi er virvler vi to. To kaotiske og trassige virvler som et øyeblikk tangerte hverandre, før de fortsatte videre på sin egen vei.
Jeg merker det når jeg plutselig ser vinden som leker med håret ditt. Det går ikke an å se vinden, tenker jeg og prøver trassig å ignorere det absurde. Vinden er luftmolekyler i bevegelse, og de kan ikke sees med mindre de finner et eller annet objekt de kan leke med - i dette tilfellet hårlokken din. Men likevel, jeg ser vinden som kjærtegner deg mildt, og tar meg i å lure på om den kjentes varm eller kald, fuktig eller tørr. De digitale punktene samler seg; blir til en håndgripelig fysisk størrelse.
Du har flyttet solbrillene opp over pannen, så jeg kan se øynene dine, men jeg kan ikke lese hva de sier. I steden fascineres jeg av den trassige virvelen som håret ditt lager øverst i hårfestet. Jeg har en slik virvel selv. Når frisøren av og til spør om jeg ønsker en annen frisyre - kanskje en sideskill på venstre side, så ler jeg stille inni meg, for jeg vet at det er en kamp hun er dømt til å tape. Den trassige virvelen går sine egne veier, uavhengig av saks, kam eller parfymeduftende stylingprodukter.
Det var det aller første jeg merket meg, tror jeg. Det at du går din egen vei. Kanskje følger du virvelen din - den som ikke lar seg temme og som lar håret flomme som en foss av bølgende lokker rundt ansiktet ditt? En gang drømte jeg om en som kunne temme min egen virvel - så møtte jeg henne. Av og til skjer det man drømmer om. Men det var før absurditeten klebet seg til virkeligheten og oppløste dagene i et raster av flyktige punkter. Vet du hvor mye energi det kreves for å samle alle disse punktene til et tilsynelatende sammenhengende bilde? Hvor slitsomt det er å holde virkeligheten sammen, slik at verden kan bestå i morgen også?
Jeg tenker ofte på dette; hvorfor jeg så deg så tydelig den gangen for lenge siden. Hvorfor du berørte meg, omsluttet meg og lot meg se farger og høre toner igjen. Nå skjønner jeg at det er å sette tingene fullstendig på hodet. Det var simpelthen umulig å ikke se deg. Vi er virvler vi to. To kaotiske og trassige virvler som et øyeblikk tangerte hverandre, før de fortsatte videre på sin egen vei.
1 Comments:
Vinden er muligens varm og tørr. Alltid i frisk bris styrke. Når du sitter vaglet på veggen som går ca en meter over taknivå siden arealet brukes som terasse og til klestørk er den såpass sterk at du må konsentrere deg for å holde balansen og ikke føle at du skal falle. Det som kan se ut som en sterk og rask hvirvel er mer seig og lik Atlanterhavsstrømmene som varmer norskekysten...noen ganger så treg at en tror alt står stille. Og noen ganger er det vanskelig å få noe meningsfullt ut av det stillestående også...
Legg inn en kommentar
<< Home