21

Jeg er et hus. Innenfor den loslitte fasaden, bak en blå dør, bor fortsatt 8-åringen med nye, blå turnsko, 14-åringen med tannregulering og universets største samling fotballkort av Arsenal-spillere, 21-åringen med all verdens tid og all verdens drømmer, 29-åringen som akkurat har begynt å forstå begrensningene i et liv, 36-åringen som nettopp har opplevd det aller største mirakelet livet kan by, og 42-åringen som lurer på hvor selve livet ble av.

Alle disse, og alle andre som tilsammen er meg, lever side om side her inne. Noen i lyse, luftige rom, noen i rom fylt av musikk og sterke farger, og noen i mørke, dystre rom der spindelvev og tause skrik gjemmer seg i hjørnene. Noen få rom er avlåst, men nøklene er ikke kastet. Kanskje kan de åpnes en gang, når tiden er der.

Dette er kanskje det største underet - det jeg ikke klarte å forestille meg da jeg selv var liten og verden stor og voksen; dette at så mange kan bo i meg samtidig, og at jeg kan rekke ut hånden og kjenne at de er der når jeg ønsker. I går kveld spurte hun om jeg hadde glemt Machu Picchu, inkastien og ruinbyen inneklemt mellom tåkefjellene, og jeg kjente at dette var et spørmål for 21-åringen. Og han svarte slik jeg visste han ville svare: Nei, jeg har ikke glemt Machu Picchu. En dag skal vi gå over den siste åskammen Lille Venn, og en fremtidig versjon av meg vil oppleve at noen av drømmene til 21-åringen går i oppfyllelse. Men likevel er det ingen fare for at drømmene blir brukt opp. 21-åringen har nok drømmer å ta av - nok for flere liv, flere hus, ja kanskje en hel by.