..and the moon be still as bright

Bildet er hentet fra 21centurywaves.com

.

.

I morgen er vår følgesvenn Luna på sitt nærmeste punkt i banen rundt jorda (perigeum), og i tillegg er det fullmåne. Det betyr at tidevannskreftene er på sitt sterkeste..og det går an å kikke opp på fullmånen og ule (hvis man har den tilbøyeligheten) eller drømme seg bort.

Lord Byron (George Gordon) gikk også en gang under himmelen og drømte seg bort mens han tenkte på ungdom og aldring (han var bare 29 på det tidspunktet), og kikket opp på månen. Jeg leste dette diktet første gang i boken som berørte meg aller mest i tidlige tenår; "The Martian Chronicles" ("Krøniker fra Mars" på norsk) av Ray Bradbury. En ekspedisjon fra jorden drar for å utforske den røde planeten, men finner bare ruiner og etterlatenskaper fra en brilliant, men forlengst utdødd sivilisasjon. En kveld, mens de sitter rundt leirbålet mellom bygningsrester av krystall, siterer en fra mannskapet dette diktet.
.
.

~

The captain said; "How does the poem go, Spender?"

Spender shifted, put out his hand to remember, squinted

silently for a moment; then, remembering, his slow quiet voice

repeated the words and the men listened to everything he said:

.

So we'll go no more a-roving

So late into the night,

Though the heart be still as loving,

and the moon be still as bright.

.

The city was gray and high and motionless. The men's faces

were turned in the light.

.

For the sword outwears its sheath

And the soul wears out the breast,

And the heart must pause to breathe,

And love itself must rest.

.

Though the night was made for loving

And the day returns too soon,

Yet we'll go no more a-roving

By the light of the moon.

~

Utdrag fra June-2001: - And the moon be still as bright. ("The Martian Chronicles" - Ray Bradbury 1950)