Det Lille, Store Livet

Det aller, aller fineste jeg vet er når du står klar i yttergangen og kaster deg rundt halsen min i det jeg åpner ytterdøren, trøtt og sliten etter en lang dag på jobb. En gang skal jeg fortelle deg det; at de varme armene dine rundt halsen og det myke, lubne kinnet ditt mot mitt var det som skulle til for å få verden til å falle på plass og gå videre. Tross Livet. Tross Kampen. Tross Alt. Og hvordan jeg måtte kremte og late som om jeg var forkjølet, mens jeg snudde meg litt bort og skjulte fukten i øyekroken da du langt om lenge slapp taket, og med lange spenstige kliv spurtet tilbake til leksene eller boken du akkurat satt og leste.

En dag åpner jeg som vanlig ytterdøren, og så er du ikke der. Et lite øyeblikk kjenner jeg på en slags skuffelse blandet med forbauselse - så hører jeg spede, forsiktige gitartoner fra den halvlukkede døren inn til rommet ditt. Langsomt går jeg inn i gangen og står lenge helt, helt stille utenfor døren. Lytter, mens jeg nesten ikke tør å puste i frykt for å forstyrre deg og avbryte den nølende klimpringen.



Den sortkledde, hengslete mannen med det lange gråsprengte håret har dype furer i ansiktet og klare blå øyne som gir en slags illusjon av å kunne se rett gjennom deg. Han halvveis sitter, halvveis ligger i en stol i studio og snakker analytisk om forskjellen på det store og det lille Livet. Hvordan han i Det Store Livet er en berømt forfatter som skriver mange og lange bøker om seg og sitt, mens han i Det Lille Livet er far for sine barn. "Møtet med Det Lille Livet var et stort sjokk" sier han, mens furene i pannen blir dypere, og øynene tilsynelatende enda mere blå. "Jeg følte meg avmaskulinisert og presset inn i en fremmed rolle som slett ikke kjentes komfortabel." Jeg skjønner at den gråsprengte, furete lengter etter Det Store Livet - det som har kraft nok til å lage helter og skurker, det som gir ære, berømmelse og oppslag i media. Det Store Livet hvisker "fly, FLY!" Og for dem som griper sjansen kan belønningen være stor, men fallhøyden enda større. Nettopp dette er det aller mest spennende med Det Store Livet. Den sortkledde lengter etter å strekke ut vingene, og befri seg fra lenkene til Det Lille Livet som holder ham igjen på bakken.



Etter å ha stått en stund utenfor døren din, lister jeg meg stille inn på kjøkkenet. Jeg trenger ikke å skjule tårene i øyekroken, og klumpen i halsen må ikke kamufleres av mer eller mindre vellykkede kremt. Du har stemt gitaren din helt på egen hånd! Og du øver målbevisst på de grepene jeg prøvde å lære deg en lys vårkveld, da instrumentet var nytt og spennende. Jeg kjenner dem godt, de er som gamle venner: Am - D - G - C - E. Og så en og annen Dm og E7 for å virkelig være dristig. De samme grepene som jeg selv øvde på, kveld etter kveld, til fingertuppene var såpass herdet at de ikke lenger ble røde og hovne av å presse ned de harde stålstrengene på gitaren jeg hadde funnet innerst på et mørkt loft.

Det er en helt ny verden som akkurat er i ferd med å åpne seg for deg Lille Venn, en verden av toner og musikk. Og du er oppsatt på å mestre den, akkurat som du allerede har mestret verden av bokstaver, ord og fortellinger. Jeg er så stolt av deg! En gang skal jeg fortelle den sortkledde mannen med det furete ansiktet om hvordan Det Lille Livet sluttet, og Det Store Livet begynte da du kom inn i min verden. Hvordan Livet selv plutselig fikk nytt innhold - ny mening og bredere horisont. Hvordan luften ble friskere og fargene klarere. Hvordan det å kjenne myke armer rundt halsen og et varmt kinn mot sitt eget kan være det mest meningsfulle av alt, og hvordan det å få lov til å følge deg på oppdagerferden mot voksenlivet er mer spennende enn all verdens bøker. Tross Livet. Tross Kampen. Tross Alt.

Det vil si; egentlig håper jeg han snart finner det ut helt på egen hånd, ellers vil slitet med å skrive alle de 6000 sidene ha vært ganske forgjeves.