We are stardust

Foto: Bjørnar G. Hansen

Noen ganger, når verden krymper til en liten ball og hverdagen fortoner seg som en eneste grå og uformelig masse, kan det være godt å tenke på at vi er stjernestøv; at de samme molekylene og atomene som utgjør dette skrøpelige jordiske hylsteret kanskje frigjorde seg fra en supernova en gang for mange evigheter siden.

Så lenge jeg kan huske har jeg kikket opp mot stjernene. I varme sommernetter har jeg ligget med ryggen i myk mose og speidet etter stjerneskudd, og på gnistrende kalde vinterkvelder har jeg sett nordlyset sno seg langs horisonten som lange, flagrende bånd. "Observatoriet" var som oftest en bakketopp under et majestetisk furutre, og mens jeg kikket opp på stjernebildene og Melkeveien, hvisket furukronen hemmeligheter til meg gjennom greinene. Fra bakketoppen med utsikten var ikke veien lang til fantastisk litteratur, som faktisk kunne formidle et univers fullt av liv, og ikke det livløse, iskalde tomrommet som mange forskere beskrev i tørre rapporter.

Noen fascinasjoner forsvinner dessverre (eller kanskje heldigvis?) med årene, og derfor er jeg veldig fornøyd med at jeg igjen kjente den velkjente ilingen langs ryggraden da Lille Venn og jeg kikket opp på Geminidene i går kveld. Geminidene er liksom "min" sverm av kosmisk støv, eller stjerneskudd om du vil. Navnet har de fått fordi de ser ut til å komme fra stjernebildet Tvillingene, og i går så vi tre-fire virkelig flotte stjerneskudd som varte minst et par sekunder mens vi sto og hutret på terrassen. Jeg kunne høre på de frydefulle hvinene at hun satte pris på opplevelsen, og da jeg sa hun måtte ønske seg noe, lukket hun øynene og tenkte hardt et øyeblikk. Etterpå gikk hun rundt med et MonaLisa-smil og var hemmelighetsfull.

Jeg tror jammen hun blir en stjernetitter, hun også.

We are stardust
Billion year old carbon
We are golden
But we are caught in some devil's bargain
And we've got to get ourselves
back to the garden


Joni Mitchell - Fra Woodstock.