Erindring I
Det må ha vært en fin forsommerdag, for jeg kan huske at fuglene kvitret og disen lå lavt over jordene, slik den kan gjøre om morgenen en vindstille dag i mai eller juni. Han satt som vanlig ved kjøkkenbordet med snadden i munnviken og blåste ettertenksomt skyer av Tiedemanns Blå rulletobakk mot taket over. Det hadde fått et grågult belegg som bare kunne skyldes mange slike morgener, og som ikke lot seg fjerne uten at hele taket ble malt hvitt igjen.
Jeg satt ved den andre enden av bordet og spiste frokost; hjemmebakt brød med leverpostei og en diger kopp te. Mens jeg metodisk tygde meg gjennom brødskiven, kan jeg huske at jeg for n-te gang grublet over hva han egentlig tenkte på, alle disse minuttene og timene mellom fjøsstellet og dagens første økt ute blant jord eller skog. Han var i alle fall langt inne i sin egen verden, for de blå øynene bak røykskyen var fjerne, og fokuserte liksom på et punkt langt bak jordene, skogen og over bakketoppene. Av og til kunne jeg høre at han nynnet på en eller annen melodi, og jeg visste at det var en bra dag.
Dagen før hadde jeg igjen sett på det falmede bildet som hang i et skyggefullt hjørne på stuen. Det var bildet av en slående vakker kvinne som helt tydelig hadde pyntet seg for fotografen. Den mørke kjolen lå i alle de riktige foldene, håret var satt opp i en topp og hun stirret rett mot kameraet, uten antydning til å ville smile. Selv om bildet var i svart/hvitt, kunne jeg tydelig se motet, besluttsomheten og styrken som en nesten fysisk tilstedeværelse i blikket hennes. Etter som årene gikk, ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvem denne fremmede kvinnen var, og fant snart ut at hun delte blikk med ham som satt ved kjøkkenbordet hver morgen.
Akkurat denne dagen var jeg vel spesielt modig, og da jeg hørte at han nynnet, spurte jeg forsiktig om hvem kvinnen på bildet var. Jeg formelig så hvordan blikket kom tilbake fra skog og fjell, og kjente plutselig et slags stikk av dårlig samvittighet for å ha dratt ham inn til kjøkkenet og virkeligheten igjen. "Hun er din bestemor", sa han etter noen sekunders pause. Jeg framstod antakelig som en smule forvirret, for bestemor bodde da i leiligheten i andre etasje, og hun lignet ikke på henne fra bildet? "Den egentlige bestemoren din" tilføyde han, da han så streifet av undring i ansiktet mitt. Den egentlige bestemoren min. Så hun jeg spilte kort med nesten hver kveld og likte å sitte og se nyhetene på TV sammen med var ikke bestemoren min likevel?
Antakelig så jeg fortsatt ut som et spørsmålstegn, for han fortsatte; "Selvfølgelig er bestemor en ordentlig bestemor, men din farmor, altså min mor, døde rett etter jeg ble født - i Spanska". Jeg sperret øynene opp. Spanska. Bare navnet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Jeg måtte finne ut mer om denne mystiske sykdommen som altså hadde tatt fra meg farmoren min, og det før hun fylte tredve. Han kremtet, og la snadden i askebegeret som stod i vindusposten. "Nei, det er vel tid for skolen", sa han og så mildt insisterende på meg. Jeg nikket, og skjønte at tiden ikke var inne for flere spørsmål rundt den mystiske kvinnen på bildet. Nå visste jeg hvem hun var, og en dag, når jeg igjen hørte nynningen fra enden av kjøkkenbordet, skulle jeg stille flere spørsmål om henne. Jeg snudde meg for å gå ut døren, da han kremtet igjen. "Ja, hun het forresten ......." Plutselig kjente jeg noen brikker falle på plass inni meg, og gikk ut i det myke sollyset, lenger og lenger bortover den smale grusveien, helt til bakketoppen med røde og hvite hus forsvant mellom grantrærne og den allestedsnærværende fuglesangen fylte ørene og hodet mitt.
Jeg satt ved den andre enden av bordet og spiste frokost; hjemmebakt brød med leverpostei og en diger kopp te. Mens jeg metodisk tygde meg gjennom brødskiven, kan jeg huske at jeg for n-te gang grublet over hva han egentlig tenkte på, alle disse minuttene og timene mellom fjøsstellet og dagens første økt ute blant jord eller skog. Han var i alle fall langt inne i sin egen verden, for de blå øynene bak røykskyen var fjerne, og fokuserte liksom på et punkt langt bak jordene, skogen og over bakketoppene. Av og til kunne jeg høre at han nynnet på en eller annen melodi, og jeg visste at det var en bra dag.
Dagen før hadde jeg igjen sett på det falmede bildet som hang i et skyggefullt hjørne på stuen. Det var bildet av en slående vakker kvinne som helt tydelig hadde pyntet seg for fotografen. Den mørke kjolen lå i alle de riktige foldene, håret var satt opp i en topp og hun stirret rett mot kameraet, uten antydning til å ville smile. Selv om bildet var i svart/hvitt, kunne jeg tydelig se motet, besluttsomheten og styrken som en nesten fysisk tilstedeværelse i blikket hennes. Etter som årene gikk, ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvem denne fremmede kvinnen var, og fant snart ut at hun delte blikk med ham som satt ved kjøkkenbordet hver morgen.
Akkurat denne dagen var jeg vel spesielt modig, og da jeg hørte at han nynnet, spurte jeg forsiktig om hvem kvinnen på bildet var. Jeg formelig så hvordan blikket kom tilbake fra skog og fjell, og kjente plutselig et slags stikk av dårlig samvittighet for å ha dratt ham inn til kjøkkenet og virkeligheten igjen. "Hun er din bestemor", sa han etter noen sekunders pause. Jeg framstod antakelig som en smule forvirret, for bestemor bodde da i leiligheten i andre etasje, og hun lignet ikke på henne fra bildet? "Den egentlige bestemoren din" tilføyde han, da han så streifet av undring i ansiktet mitt. Den egentlige bestemoren min. Så hun jeg spilte kort med nesten hver kveld og likte å sitte og se nyhetene på TV sammen med var ikke bestemoren min likevel?
Antakelig så jeg fortsatt ut som et spørsmålstegn, for han fortsatte; "Selvfølgelig er bestemor en ordentlig bestemor, men din farmor, altså min mor, døde rett etter jeg ble født - i Spanska". Jeg sperret øynene opp. Spanska. Bare navnet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen min. Jeg måtte finne ut mer om denne mystiske sykdommen som altså hadde tatt fra meg farmoren min, og det før hun fylte tredve. Han kremtet, og la snadden i askebegeret som stod i vindusposten. "Nei, det er vel tid for skolen", sa han og så mildt insisterende på meg. Jeg nikket, og skjønte at tiden ikke var inne for flere spørsmål rundt den mystiske kvinnen på bildet. Nå visste jeg hvem hun var, og en dag, når jeg igjen hørte nynningen fra enden av kjøkkenbordet, skulle jeg stille flere spørsmål om henne. Jeg snudde meg for å gå ut døren, da han kremtet igjen. "Ja, hun het forresten ......." Plutselig kjente jeg noen brikker falle på plass inni meg, og gikk ut i det myke sollyset, lenger og lenger bortover den smale grusveien, helt til bakketoppen med røde og hvite hus forsvant mellom grantrærne og den allestedsnærværende fuglesangen fylte ørene og hodet mitt.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home