Far Leys
Jeg tror på tilfeldigheter.
Tilfeldighetene ville at Nick Drake en mørk høstkveld i 1967 (eller var det 68?) satte seg ned på sofaen i det bortgjemte og støvete rommet som bare ble kalt "musikkrommet" i den staselige murbygningen "Far Leys" i utkanten av den søvnige småbyen Tanworth-in-Arden, ikke så langt fra Birmingham.
Tilfeldigvis hadde faren, som var ingeniør og teknisk interessert, kjøpt en båndspiller til familien noen uker tidligere, og Nick var nysgjerrig på å høre sin egen stemme og klangen i den nye gitaren han hadde skaffet seg for en billig penge.
Han fant tilfeldigvis et ledig bånd, og fikk koblet opp båndopptakeren sammen med mikrofonen som fulgte med. Tilfeldighetene ville at han ikke fikk sove denne natten (som mange andre netter både før og etter), og siden huset var helt stille, var dette et fint tidspunkt å prøve ut noen nye melodilinjer.
Etter å ha sjekket stemmingen og at båndet gikk rundt, var det tilfedigvis én spesiell melodilinje som falt ned i hodet hans akkurat denne kvelden, og selv om Nick ikke var helt fornøyd med gjennomspillingen, slettet han tilfeldigvis ikke opptaket for å bruke båndet om igjen til noe annet.
Tilfeldighetene gjorde at akkurat dette båndet ble liggende urørt i en hylle på musikkrommet i mange år – helt til demonene som herjet med Nick Drake til slutt hadde tatt livet hans, og det som sto igjen var tre studioinnspillinger og minnet om en sky, plaget og introvert person som ikke klarte å mestre livet lenger.
Dette kunne ha vært slutten, for tilfeldigvis kjøpte ingen platene til Nick Drake da de ble utgitt, og alt lå an til at både minnet og karrieren skulle dekkes av glemselens nådeløse slør.
Men tilfeldighetene ville at Nick hadde kopiert noen gamle bånd over på kassett rett før han døde, og en av disse kassettene ble tilfeldigvis gitt bort til en venn av Nick noen år etter hans død. Tilfeldigvis tok vennen vare på kassetten, og fordi han også var en fan av Nicks musikk, laget han kopier av kassetten og ga dem bort til venner og kjente. En av disse kopiene fant tilfeldigvis veien til en mørk kjeller der det satt et par tvilsomme personer og ga ut såkalte "bootlegs" – uautoriserte utgivelser av kjente og ukjente artister.
På grunn av alle disse tilfeldighetene kan vi altså høre denne melodien i dag. Det er noe av det vakreste og skjøreste som noengang er festet til en tape, og egentlig skulle den ha gått i glemselsens store svelg, sammen med mange andre små strofer og biter av melodier som Nick spilte inn på bånd, for så å forkaste dem og gjøre nye opptak over dem (spolebånd var dyrt, må vite...).
Tilfeldigvis utviklet Nick Drake aldri "Sketch #1" – eller "Far Leys" som den også blir kalt – til en ferdig sang som ble innspilt på en av de tre platene han rakk å gi ut. Ingen, bortsett fra kanskje Nick selv, vet hvorfor. Kanskje glemte han den, kanskje var han misfornøyd med selve melodien eller lyden i gitaren, eller kanskje syntes han ikke den var spesiell nok til å fortjene en innspilling i et profesjonelt studio.
Sannsynligvis var kreativiteten hos Nick så stor og omfattende på denne tiden at dette for ham bare var enda en ny melodilinje og akkordprogresjon på linje med hundrevis av andre som sto i kø for å komme ut til gitarstrengene. For meg og mange andre er dette selve essensen av Nick Drake – en vidunderlig vakker melodi med en genial akkordprogresjon som viser talentet i fri utfoldelse. Bare rene tilfeldigheter gjør at vi kan høre disse tonene i dag.
Jeg tror på tilfeldigheter.
Tilfeldighetene ville at Nick Drake en mørk høstkveld i 1967 (eller var det 68?) satte seg ned på sofaen i det bortgjemte og støvete rommet som bare ble kalt "musikkrommet" i den staselige murbygningen "Far Leys" i utkanten av den søvnige småbyen Tanworth-in-Arden, ikke så langt fra Birmingham.
Tilfeldigvis hadde faren, som var ingeniør og teknisk interessert, kjøpt en båndspiller til familien noen uker tidligere, og Nick var nysgjerrig på å høre sin egen stemme og klangen i den nye gitaren han hadde skaffet seg for en billig penge.
Han fant tilfeldigvis et ledig bånd, og fikk koblet opp båndopptakeren sammen med mikrofonen som fulgte med. Tilfeldighetene ville at han ikke fikk sove denne natten (som mange andre netter både før og etter), og siden huset var helt stille, var dette et fint tidspunkt å prøve ut noen nye melodilinjer.
Etter å ha sjekket stemmingen og at båndet gikk rundt, var det tilfedigvis én spesiell melodilinje som falt ned i hodet hans akkurat denne kvelden, og selv om Nick ikke var helt fornøyd med gjennomspillingen, slettet han tilfeldigvis ikke opptaket for å bruke båndet om igjen til noe annet.
Tilfeldighetene gjorde at akkurat dette båndet ble liggende urørt i en hylle på musikkrommet i mange år – helt til demonene som herjet med Nick Drake til slutt hadde tatt livet hans, og det som sto igjen var tre studioinnspillinger og minnet om en sky, plaget og introvert person som ikke klarte å mestre livet lenger.
Dette kunne ha vært slutten, for tilfeldigvis kjøpte ingen platene til Nick Drake da de ble utgitt, og alt lå an til at både minnet og karrieren skulle dekkes av glemselens nådeløse slør.
Men tilfeldighetene ville at Nick hadde kopiert noen gamle bånd over på kassett rett før han døde, og en av disse kassettene ble tilfeldigvis gitt bort til en venn av Nick noen år etter hans død. Tilfeldigvis tok vennen vare på kassetten, og fordi han også var en fan av Nicks musikk, laget han kopier av kassetten og ga dem bort til venner og kjente. En av disse kopiene fant tilfeldigvis veien til en mørk kjeller der det satt et par tvilsomme personer og ga ut såkalte "bootlegs" – uautoriserte utgivelser av kjente og ukjente artister.
På grunn av alle disse tilfeldighetene kan vi altså høre denne melodien i dag. Det er noe av det vakreste og skjøreste som noengang er festet til en tape, og egentlig skulle den ha gått i glemselsens store svelg, sammen med mange andre små strofer og biter av melodier som Nick spilte inn på bånd, for så å forkaste dem og gjøre nye opptak over dem (spolebånd var dyrt, må vite...).
Tilfeldigvis utviklet Nick Drake aldri "Sketch #1" – eller "Far Leys" som den også blir kalt – til en ferdig sang som ble innspilt på en av de tre platene han rakk å gi ut. Ingen, bortsett fra kanskje Nick selv, vet hvorfor. Kanskje glemte han den, kanskje var han misfornøyd med selve melodien eller lyden i gitaren, eller kanskje syntes han ikke den var spesiell nok til å fortjene en innspilling i et profesjonelt studio.
Sannsynligvis var kreativiteten hos Nick så stor og omfattende på denne tiden at dette for ham bare var enda en ny melodilinje og akkordprogresjon på linje med hundrevis av andre som sto i kø for å komme ut til gitarstrengene. For meg og mange andre er dette selve essensen av Nick Drake – en vidunderlig vakker melodi med en genial akkordprogresjon som viser talentet i fri utfoldelse. Bare rene tilfeldigheter gjør at vi kan høre disse tonene i dag.
Jeg tror på tilfeldigheter.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home