Nåde

Hun så vekk, liksom tilfeldig og uinteressert ut i luften.

"Det er meg" sa jeg
"Det er jeg som har skrevet alle de brevene"
"Du sa du ville treffe meg -
at du var sikker på at vi hadde mye til felles"
"At du likte langt hår og gutter som kledde seg litt frikete"

Luften sto nesten stille og dirret over den grønne sletten ved vannet.
Jeg kunne høre insektene summe, og fisken som vaket dovent ved den andre bredden.
Hun snudde seg mot venninnen, og hvisket noe i øret hennes.
De fniste og lo litt.
Så snudde de seg og gikk oppover bakken.
Jeg så mot vannet, mens jeg hørte stemmene deres langsomt bli svakere og forsvinne.

Solen brant i kinnene mine. Jeg tror det var solen.

Det var nok solen.