Sytten

Det er tidlig morgen 1.mai. Så tidlig at fuglene ennå ikke har begynt å synge, og duggen har forvandlet blomsterengene til glitrende sjøer av smaragd og ametyst. Jeg får lyst til å dukke ned i dem og svømme til verdens ende. Solen står akkurat opp over åskammen, og jeg kjenner at her og nå, i dette ene, klare øyeblikket kan jeg greie alt, gjøre alt, forstå alt. Akkurat nå ligger verden åpen foran meg, og livet er en endeløs smaragdsjø av uendelige muligheter.

Idet solstrålene når den duggvåte engen begynner det å stige vanndamp opp fra bakken, og smaragdsjøen løser seg opp i en usammenhengende tåke. Jeg trekker pusten dypt, og kjenner lukten av våt skogbunn og bartrær. Så fester jeg blikket et sted langt, langt der framme. Nøler litt.
Og går ustøtt videre mot soloppgangen.