Penalet

Vi satt på det kalde fliselagte steingolvet innerst i den lange gangen med alle veggmaleriene og klasseromsdørene. Ute blåste høstløvet forbi vinduene, eller det regnet, eller snødde, eller solen skinte fra en skyfri himmel. Uansett satt vi der, hver tirsdag og torsdag, fordi vi begge bodde et stykke utenfor byen, og bussene passet ikke med starten på første skoletime.

I en eller annen billigroman leste jeg en gang passasjen "..hun hadde fløyelsbrune øyne..". Jeg forkastet umiddelbart boken. "For en klisje" tenkte jeg. Men så traff jeg deg, og du hadde faktisk fløyelsbrune øyne. Jeg elsket dem, slik jeg elsket alt det andre som var deg - slik bare en naiv og uskyldig 17-åring kan elske noen i andreklasse på videregående.

Så hver tirsdag og torsdag - der på det kalde golvet i den dunkle gangen, elsket jeg deg litt mer for hver gang vi delte en halv time før de andre elevene begynte å strømme inn gjennom den knirkende svingdøren mot gaten utenfor. I en kjemitime (eller var det psykologi valgfag) skrev du navnet ditt på penalet mitt, og jeg kjente at vi hørte enda litt mer sammen etter det. Da John Lennon ble skutt og drept en spesielt grå vinterdag, var det vi som delte sorgen først. Etterpå gikk jeg hjem og hørte "Imagine" på alle radiokanaler (det var ikke så mange å velge mellom på den tiden), mens jeg jeg gråt litt, og håpet det snart skulle bli torsdag igjen.

Men en torsdag var du ikke der. For sikkerhets skyld ventet jeg 10 minutter ekstra i kroken vår, før jeg reiste meg og begynte å lete. Du var ikke i klasserommet, ikke i hjørnet på skolegården der alle "sossene" og "frikerne" delte noen sårt tiltrengte sigaretter, før de barket sammen i endeløse diskusjoner i neste samfunnsfagtime, ikke i nedgangen til toalettene i bakgården.

Til slutt fant jeg deg - det vil si; jeg fikk til slutt øye på bakhodet ditt. Det gyldne lange håret kunne ikke skjule at du stod innunder halvtaket på sykkelskuret og klinte intenst med den svartkledde og kule punkegutten i F-klassen.

I en eller annen billigroman leste jeg en gang passasjen "..og jeg kunne kjenne hjertet briste..". Jeg forkastet umiddelbart boken. "For en klisje" tenkte jeg. Men så traff jeg deg, og du fikk faktisk hjertet mitt til å briste. I alle fall kjentes det slik ut, og jeg tenkte at jeg aldri kom til å elske noen igjen - i alle fall ikke slik en naiv og uskyldig 17-åring kan elske noen  i andreklasse på videregående.


Mange år etterpå pakket jeg ut en flyttekasse, og innimellom gamle Fantomet-blader, diverse årganger av "Nye takter" og T-skjorter med bandnavn, fant jeg et falmet penal i dongeristoff. På penalet stod fortsatt navnet ditt (jeg hadde visst ikke klart å viske deg det vekk). Jeg strøk varsomt over deg stoffet, og kjente plutselig at hjertet mitt var helt igjen. 

Der inne et sted - langt inne i en dunkel krok, sitter det fortsatt en lyshåret jente med fløyelsbrune øyne. Og når hun snur seg mot meg i en litt kjedelig kjemitime (eller er det psykologi valgfag) og spør om hun ikke kan få skrive navnet sitt på penalet mitt, ser jeg at hun har dype smilehull og en skjev fortann. Og jeg elsker henne (om mulig) enda litt mer.