Night on earth
En plutselig innskytelse får meg til å gå innom huset ditt i natt. Kanskje er det tilfeldig. Kanskje har jeg savnet deg. Kanskje mer enn jeg vil innrømme?
Alt er mørkt og stille. Det har visst vært stille lenge. Hvor lenge er det siden jeg så lys strømme ut mellom gardinene dine - hørte musikken sive ut gjennom det halvåpne vinduet? Tåken ligger som en klam hånd over hus og gater, og kveler de lavmælte lydene av de få leieboerne som enda er tilbake i byen. Det er som om verden består kun av uklare fasader. Bakenfor - bleke skygger av det som har vært.
Døren din er som vanlig ikke låst. Jeg skyver den nølende opp, og det kommer en skrikende, motvillig lyd fra de rustne hengslene. Det høres ikke ut som du har vært her inne på lenge. Jeg tar meg selv i å huske farger, lyder, gode øyeblikk, alt mens jeg lurer på hvor du er. Hvordan du har det nå. Lever musikken fortsatt? Lever ordene? Lever alle fargene og krydderduftene som var deg - som er deg?
Bokhyllene dine har blitt skjeve, men henger fortsatt oppe - alle bøkene er dekket av et tykt lag støv, og noen steder har overivrige edderkopper allerede rukket å spinne et fint nett av slikemyke tråder over permene. Er det så lenge siden, tenker jeg. Hvor har det blitt av alle dagene, alle nettene uten deg? Jeg husker enda første gangen jeg leste ordene dine. En malstrøm av følelser skyllet inn over meg og holdt meg fast. En natt. To netter. Hvor mange? Jeg husker ikke. Den altoverskyggende, rå følelsen av å se rett inn i en annens sjel grep meg og nektet å slippe taket.
Jeg tar ut en av favorittbøkene mine fra hyllen, blåser støvet av den og leser ordene overdrevent langsomt. De har ikke bleknet med årene. Og jeg kjenner på meg at du ikke har bleknet heller. Du er fortsatt i rommet, selv om jeg ikke kan se deg. Vi var biler som passerte hverandre i natten, vi to. Et intenst øyeblikk lyste vi opp hverandres liv i det vi sneiet hverandre i motsatte kjørebaner. Jeg smiler for meg selv ved tanken, lukker boken og setter den på plass i hyllen igjen. Børster litt støv av andre bøker, slik at de skal holde seg fine til du er her igjen. Så legger jeg en liten lapp til deg på bordplaten i stuen, bare i tilfelle du skulle stikke innom for å redde et par visne planter som står molefunkne i et hjørne og sturer. Jeg slukker lyset, lukker døren bak meg og går stille ut i mørket.
Det er natt på jorden. Jeg kjenner at det eneste jeg vil akkurat nå er å gå ut i skogen, finne det hemmelige tjernet vårt, og gli langsomt ned i det måneopplyste vannet sammen med deg.
Alt er mørkt og stille. Det har visst vært stille lenge. Hvor lenge er det siden jeg så lys strømme ut mellom gardinene dine - hørte musikken sive ut gjennom det halvåpne vinduet? Tåken ligger som en klam hånd over hus og gater, og kveler de lavmælte lydene av de få leieboerne som enda er tilbake i byen. Det er som om verden består kun av uklare fasader. Bakenfor - bleke skygger av det som har vært.
Døren din er som vanlig ikke låst. Jeg skyver den nølende opp, og det kommer en skrikende, motvillig lyd fra de rustne hengslene. Det høres ikke ut som du har vært her inne på lenge. Jeg tar meg selv i å huske farger, lyder, gode øyeblikk, alt mens jeg lurer på hvor du er. Hvordan du har det nå. Lever musikken fortsatt? Lever ordene? Lever alle fargene og krydderduftene som var deg - som er deg?
Bokhyllene dine har blitt skjeve, men henger fortsatt oppe - alle bøkene er dekket av et tykt lag støv, og noen steder har overivrige edderkopper allerede rukket å spinne et fint nett av slikemyke tråder over permene. Er det så lenge siden, tenker jeg. Hvor har det blitt av alle dagene, alle nettene uten deg? Jeg husker enda første gangen jeg leste ordene dine. En malstrøm av følelser skyllet inn over meg og holdt meg fast. En natt. To netter. Hvor mange? Jeg husker ikke. Den altoverskyggende, rå følelsen av å se rett inn i en annens sjel grep meg og nektet å slippe taket.
Jeg tar ut en av favorittbøkene mine fra hyllen, blåser støvet av den og leser ordene overdrevent langsomt. De har ikke bleknet med årene. Og jeg kjenner på meg at du ikke har bleknet heller. Du er fortsatt i rommet, selv om jeg ikke kan se deg. Vi var biler som passerte hverandre i natten, vi to. Et intenst øyeblikk lyste vi opp hverandres liv i det vi sneiet hverandre i motsatte kjørebaner. Jeg smiler for meg selv ved tanken, lukker boken og setter den på plass i hyllen igjen. Børster litt støv av andre bøker, slik at de skal holde seg fine til du er her igjen. Så legger jeg en liten lapp til deg på bordplaten i stuen, bare i tilfelle du skulle stikke innom for å redde et par visne planter som står molefunkne i et hjørne og sturer. Jeg slukker lyset, lukker døren bak meg og går stille ut i mørket.
Det er natt på jorden. Jeg kjenner at det eneste jeg vil akkurat nå er å gå ut i skogen, finne det hemmelige tjernet vårt, og gli langsomt ned i det måneopplyste vannet sammen med deg.
1 Comments:
Fortsatt og alltid. Levende og i bevegelse. Undrende til det meste, mest meg selv. Dagene går og livet holdes oppe av de små øyeblikkene, det blytunge verdensalvoret og den indre tristheten svever lett på påler av barnelatter, blomstrende kirsebærtrær og gode ord fra forbipasserende.
Legg inn en kommentar
<< Home