When I think of heaven

Det er så stille i byen vår. Synes ikke du også det? Luften har fått et kaldt, rått drag som varsler høst, og de første vindkastene leker seg med halvskriblede papirark og brustne drømmer langs rennesteinen. Jeg trekker skjortekragen tettere rundt halsen og snuser inn sensommerluften, mens jeg lytter etter vante lyder, kjente stemmer.

Byen er i forfall; den dør stille innenfra mens fasadene flasser maling og takrennene tettes til av råttent løv og sprekker med tørre knekk i kalde vinternetter. Asfalten i gaten har store hull, og betongen på fortauet smulderer bort og forvitrer, sandkorn for sandkorn. I noen av husene er gardinene trukket for, mens i andre er de helt borte. Enkelte vinduer står på vidt gap og slamrer i vindkastene, mens elementene ubønnhørlig forvandler gulv og vegger innenfor til uformelige, illeluktende masser av råte og sopp.

Jeg passerer huset ditt, og kikker opp mot vinduene dine av gammel vane. Det er forgjeves; jeg vet at du ikke er hjemme. Det er lenge siden du inviterte meg inn på en god og varm kopp te, slik at vi kunne snakke og smile og le helt til nattemørket kom og jeg måtte gå. Husker du de kveldene, du også? Jeg tror naboen din bor der fortsatt, men han er som vanlig ikke særlig meddelsom. De siste gangene jeg har gått inn og banket på døren din, har han kommet ut i gangen og bare sett undrende på meg, som om jeg var et lite barn som ikke forsto hvordan den virkelige verden fungerer. Så rister han på hodet og går inn igjen, mens jeg stille snur meg og går trappen ned til de tomme gatene og høstluften.

Han har rett selvfølgelig - jeg burde virkelig skjønne at du ikke er her lenger. Jeg burde slutte å vandre langs stille gater i en by som virker å være på vei mot undergangen. Det tjener ingen hensikt. Men kanskje er det slik jeg er; jeg holder fast i minnene, legger dem forsiktig i sirlig merkede skrin på fløyelsputer og plasserer dem et sted der ingen råte, ingen isnende vind eller piskende regnbyge kan ødelegge dem. Det er dette som gjør denne vandringen utholdelig og gir mening til det meningsløse.

En dag vil huset ditt være borte, og jeg vil snu og gå hjem igjen og aldri komme tilbake. Men jeg orker ikke å tenke på den dagen. Ikke nå. Jeg går tilbake til mitt eget hus - det er ikke så mye å skryte av det heller. Vindskiene er råtne og malingen flasser, men inntil videre er det varme i ovnen, lys i vinduene og vinyl på spilleren. Mens musikken fyller stuen, henter jeg en kopp te og tenker store tanker om livet som førte oss sammen, og som skilte oss. Og om at vi er små klumper av stjernestøv på evig vandring gjennom et endeløst univers. Det hjelper bare en kort stund.