Pust

Hvor mange ganger har jeg stoppet opp og stått i stillhet utenfor døren til rommet ditt, holdt min egen pust mens jeg har lyttet til din fra halvmørket der inne, sett silhuetten din tegne seg mot de lyse laknene og tenkt at også dette skal ha en slutt, en ende, slik alt har en slutt, slik alt til sist forgår og oppløser seg i ingenting, ingensteds, der intet lenger har en mening, for vi er ikke mer - båndene mellom oss er ikke mer, de varme klemmene er ikke engang et minne, de nøttebrune, alvorlige øynene dine finnes ikke mer, ikke armene dine rundt halsen min, ikke stemmen din som roper etter meg, for jeg er ikke her, og alle drømmene mine, dine, våre er ikke mer enn svake ekko i en lang, kald galaktisk natt som leter etter sitt eget opphav der ute et sted, blant myriader av stjernehoper, gasståker og foræderiske sorte hull, hvor det eneste konstante er tiden, den nådeløse tiden som skaper oss, lar oss tro at vi er universets sentrum en stakket stund og så lar oss stille forsvinne i evighetens svelg, som om vi aldri var her, som om ingen og ingenting noensinne har brydd seg om oss eller i det hele tatt registrert hva vi en gang betydde for hverandre, den betingelsesløse kjærligheten vi har for hverandre, den jeg kjenner her jeg står og lytter til pusten din gjennom en dørsprekk, en kveld, mens de lette sommergardinene over hodet ditt beveger seg sakte ballettaktig i kveldsbrisen og lager intrikate skyggemønstre over den sovende kroppen din - så vet jeg dette; også i morgen skal vi se hverandre, skal vi fortelle hverandre at dette betyr noe, det å være her, nå, akkurat nå, du og jeg - ikke med ord, men med et usagt, hemmelig språk som bare du og jeg forstår, og vi skal huske dagene, hvert minutt og sekund av disse dagene vi har sammen skal vi huske når vi en gang flyter stille inn i intetheten; stjernestøv på vei mot den evige hagen, karbon og hydrogen - molekyler, atomer og fotoner som en gang delte et liv, en dag, en time på et underlig og fantastisk sted kalt Jorden.