Instamatic
Hun sier det i forbifarten; snur seg halvveis akkurat i det hun skal til å gå. Akkurat som om det ikke betyr noe spesielt, bare en Infosak, som det ville ha stått på møteinnkallingen. Jeg stusser litt - kan ikke huske navnet med en gang. "Død" sier jeg spørrende - "men hvordan..?" Hun trekker liksom unnskyldende på skuldrene. "Jeg trodde kanskje du husket henne? Overdose, var det visst. Hun rotet seg bort i feil miljø de siste årene. Jeg sa det til henne; du må ikke vanke sammen med de menneskene, sa jeg. Men hørte hun på meg? Og nå er hun borte." Jeg står helt stille et øyeblikk, lukker øynene mens navnet kverner rundt inne i hodet, så husker jeg.
På bildet ser det ut som om de har kjent hverandre alltid, der de sitter og myser mot fotografen og solen. Men bilder kan lyve, og det er bare minutter siden de tre traff hverandre for første gang. Gutten i midten med den mørke, hjemmeklippede luggen har lyseblå skjorte og oppbrettede ermer, blå bevernylonbukse og nye hvite turnsko med metallicblå såler. Jenta til venstre har kobberfarget hår med musefletter, og den freidige oppstoppernesen er dekket av fregner. Hun har på seg hvit skjorte og rød-og hvitrutede bukser. Søsteren til høyre for gutten er to år eldre og er den eneste som ikke smiler bredt på bildet. I steden har hun et uutgrunnelig Mona Lisa-drag rundt munnen. Håret er langt og mørkt, og er samlet med en rød strikk i en hestehale. Hun har hvite tynne sommerstrømper og sandaler på bena. Alle tre holder en nyplukket bukett markblomster i hendene, og det er ikke vanskelig å se hvor blomstene kommer fra. Overalt rundt dem, så langt bilderammen rekker, er bakken dekket av et tykt blomsterteppe. En sommerfugl rekker så vidt å rømme ut over høyre bildekant før fotografen roper "SMIL" og scenen er festet for alltid til 70-talls Kodak Instamatic-film med svært dårlige falmeegenskaper. Men det vet ingen av de impliserte ennå - det er en varm sommerdag og verden er blomster, sommerfugler og uendelighet. Den yngste søsteren drar opp en smørblomst med roten og holder den under haken på gutten. "Du liker smør!" proklamerer hun frydefullt med lattermild stemme. Gutten ler og gjør likedan på henne. "Du også!" konstaterer han fornøyd. Den mørke jenta har plukket en prestekrage, og spør lavmælt "Vil du vite om du blir gift"? Gutten nikker overrasket, og ser inn i to alvorlige blå øynene mens hun forsiktig trekker ut kronbladene og gir dem til ham, ett for ett.
Nei, jeg kjente deg ikke. Vi var to unge mennesker som livet førte sammen i noen timer og minutter en uendelig sommerdag på en blomstereng. Nå lever vi et evig liv sammen på et falmet Instamatic-fotografi, selv om bildet forlengst er borte og ute av virkeligheten, akkurat som du er det. Men hvis jeg lukker øynene hardt igjen, kan jeg enda se for meg det hemmelighetsfulle smilet ditt når du sier adjø og setter deg inn i baksetet på bilen. Og når baklysene forsvinner bak de første granleggene, åpner jeg hånden sakte, sakte, slik at de honningduftende hvite kronbladene drysser stille som små snøflak mot bakken.
På bildet ser det ut som om de har kjent hverandre alltid, der de sitter og myser mot fotografen og solen. Men bilder kan lyve, og det er bare minutter siden de tre traff hverandre for første gang. Gutten i midten med den mørke, hjemmeklippede luggen har lyseblå skjorte og oppbrettede ermer, blå bevernylonbukse og nye hvite turnsko med metallicblå såler. Jenta til venstre har kobberfarget hår med musefletter, og den freidige oppstoppernesen er dekket av fregner. Hun har på seg hvit skjorte og rød-og hvitrutede bukser. Søsteren til høyre for gutten er to år eldre og er den eneste som ikke smiler bredt på bildet. I steden har hun et uutgrunnelig Mona Lisa-drag rundt munnen. Håret er langt og mørkt, og er samlet med en rød strikk i en hestehale. Hun har hvite tynne sommerstrømper og sandaler på bena. Alle tre holder en nyplukket bukett markblomster i hendene, og det er ikke vanskelig å se hvor blomstene kommer fra. Overalt rundt dem, så langt bilderammen rekker, er bakken dekket av et tykt blomsterteppe. En sommerfugl rekker så vidt å rømme ut over høyre bildekant før fotografen roper "SMIL" og scenen er festet for alltid til 70-talls Kodak Instamatic-film med svært dårlige falmeegenskaper. Men det vet ingen av de impliserte ennå - det er en varm sommerdag og verden er blomster, sommerfugler og uendelighet. Den yngste søsteren drar opp en smørblomst med roten og holder den under haken på gutten. "Du liker smør!" proklamerer hun frydefullt med lattermild stemme. Gutten ler og gjør likedan på henne. "Du også!" konstaterer han fornøyd. Den mørke jenta har plukket en prestekrage, og spør lavmælt "Vil du vite om du blir gift"? Gutten nikker overrasket, og ser inn i to alvorlige blå øynene mens hun forsiktig trekker ut kronbladene og gir dem til ham, ett for ett.
Nei, jeg kjente deg ikke. Vi var to unge mennesker som livet førte sammen i noen timer og minutter en uendelig sommerdag på en blomstereng. Nå lever vi et evig liv sammen på et falmet Instamatic-fotografi, selv om bildet forlengst er borte og ute av virkeligheten, akkurat som du er det. Men hvis jeg lukker øynene hardt igjen, kan jeg enda se for meg det hemmelighetsfulle smilet ditt når du sier adjø og setter deg inn i baksetet på bilen. Og når baklysene forsvinner bak de første granleggene, åpner jeg hånden sakte, sakte, slik at de honningduftende hvite kronbladene drysser stille som små snøflak mot bakken.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home