Det ordløse, innerste

Scarlett Johansson sitter i vinduskarmen, inne på rommet sitt, nær toppen av et luksushotell i sentrum av Tokyo. Hvor mange ganger har jeg sett denne scenen? 5, 10, 100? Likevel rører den meg like mye hver gang. Den berører meg på samme måten som når jeg hører starten på Joni Mitchells A Case of You fra albumet "Blue". Bare de første, sprø akkordene fra Jonis dulcimer er nok, og hjertet renner allerede over av denne følelsen som jeg ikke helt kan sette ord på. Noen ganger er jeg i nærheten av å gripe fatt i bokstaver og setninger som kan beskrive den, men for det meste famler jeg i blinde, og til slutt lar jeg bare følelsen selv ta over og ordene ligge. Det er noe med å finne inn til det ømmeste og mest sårbare i seg selv, og kjenne at det er helt greit å ha det der inne - la det få være en verdifull del av det som til syvende og sist utgjør et helt menneske, på godt og vondt.

Ikke for det - jeg elsker alle scenene i denne fortellingen; jeg har til og med lært meg å like innklippsscenene som virket så overflødige den første gangen jeg så filmen. Mannen som spiller golf med silhuetten av vulkankjeglen i bakgrunnen. Glimtene fra Tokyos natteliv. Neonlysene og reklameskiltene som ustanselig speiler seg i glatte, reflekterende flater og lager den perfekte visuelle kulissen for samspillet mellom Bill og Scarlett. Sluttscenen. Hvordan går det an å lage en så perfekt sluttscene? For en stund siden prøvde visst en gjeng teknikknerder å filtrere og forsterke ordene som Bob hvisker i øret på Charlotte i det de tar farvel for siste gang. Jeg husker nettavisene var fulle av forslag til hva som "sannsyligvis ble sagt", og fortsatt ligger det sannsynlige ord og setninger spredd utover internett. Ord jeg ikke vil høre, setninger jeg ikke vil se. Hele meningen med livet er samlet i disse uhørlige ordene, og det er da ikke vårt lodd å vite meningen med livet? Den kan fort vise seg å være "42", eller "43", eller enda verre - hva hvis det viser seg at livet slett ikke har noen mening? Da vil jeg heller at Scarlett igjen skal smile et nesten umerkelig smil gjennom tårene, snu seg og forsvinne i menneskemengden på det myldrende fortauet. Det gir en slags mening det også. En følelse av håp og tro. I alle fall er det sånn for meg.

Scarlett Johansson sitter i vinduskanten nær toppen av et luksushotell i Tokyo. I det kameraet zoomer inn, sveiper over henne og videre ut over Tokyos skyline, tenker jeg for n-te gang at dette eventyret bare så vidt har begynt. Jeg putter det røde, svulmende hjertet mitt forsiktig tilbake der det hører hjemme og gleder meg til at Charlotte og Bob skal få bruke timene og minuttene på hverandre til akkompagnement av neonlys og karaokebarer.