Barn av blå krukke
Sakte går det opp for meg at alt har vært selvbedrag. At jeg alt for lenge har forsøkt å leve i den ytterste løgnen; den som går ut på å lyve for seg selv. Jeg har fornektet deg - sagt til meg selv at det ikke fins noe av deg i meg. Du kunne like godt ha vært en totalt fremmed, så liten påvirkning har du hatt på meg. Selvsagt er det løgn fra ende til annen. Når jeg sover, drømmer jeg dine drømmer. Når jeg er våken hvisker trekronene til meg og vinden synger vakre sanger om det å ha røtter i mold. Og alt for mange ganger finner jeg meg selv igjen ved kjøkkenbordet, stirrende ut i luften med hodet fullt av blå tanker og hjertet på reise mot et fremmed sted.
Så du skjønner - jeg er visst som deg likevel. Og det er helt OK. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke over deg og ikke over meg selv. Vi er barn av samme blå krukke vi to, skjønte du noengang det? Da jeg ryddet i papirene dine, fant jeg et falmet portrett i svart/hvitt som jeg ikke hadde sett før. Du ser rett inn i kameraet med en sårbarhet jeg ikke kunne finne hos deg siden. Når lærte du deg å skjule den? Jeg skulle ønske du ikke hadde trengt å gjøre det, så kanskje jeg hadde sluppet alle årene begravd i mine egne løgner. Du gjemte sårbarheten din, akkurat som du gjemte bildet som viste den så alt for tydelig.
Det må være vondt å fornekte seg selv og det som definerer oss som mennesker. Jeg har ofte tenkt på dette; hvorfor vi bruker så mye tid og krefter på å skjule det vi lærer oss å se på som en svakhet - sårbarheten. Vi er født sårbare, vi dør sårbare, men mellom fødsel og død finner vi opp uendelig mange grunner til ikke å vise denne sårbarheten for andre. Sakte bygger vi opp skallet, lag for lag, år for år. Helt til vi er immune og ute av stand til å føle noe som helst. Jeg vet du ikke klarte det helt, for du måtte ty til midler som kunne bedøve sansene og hjelpe deg til å glemme at du følte smerte, lengsel og savn. Men nå trenger vi ikke glemme eller gjemme oss lenger, du og jeg. Det tok lang tid, men endelig kan vi være dem vi innerst inne alltid har visst at vi er. Barn av blå krukke.
Så du skjønner - jeg er visst som deg likevel. Og det er helt OK. Jeg skammer meg ikke lenger. Ikke over deg og ikke over meg selv. Vi er barn av samme blå krukke vi to, skjønte du noengang det? Da jeg ryddet i papirene dine, fant jeg et falmet portrett i svart/hvitt som jeg ikke hadde sett før. Du ser rett inn i kameraet med en sårbarhet jeg ikke kunne finne hos deg siden. Når lærte du deg å skjule den? Jeg skulle ønske du ikke hadde trengt å gjøre det, så kanskje jeg hadde sluppet alle årene begravd i mine egne løgner. Du gjemte sårbarheten din, akkurat som du gjemte bildet som viste den så alt for tydelig.
Det må være vondt å fornekte seg selv og det som definerer oss som mennesker. Jeg har ofte tenkt på dette; hvorfor vi bruker så mye tid og krefter på å skjule det vi lærer oss å se på som en svakhet - sårbarheten. Vi er født sårbare, vi dør sårbare, men mellom fødsel og død finner vi opp uendelig mange grunner til ikke å vise denne sårbarheten for andre. Sakte bygger vi opp skallet, lag for lag, år for år. Helt til vi er immune og ute av stand til å føle noe som helst. Jeg vet du ikke klarte det helt, for du måtte ty til midler som kunne bedøve sansene og hjelpe deg til å glemme at du følte smerte, lengsel og savn. Men nå trenger vi ikke glemme eller gjemme oss lenger, du og jeg. Det tok lang tid, men endelig kan vi være dem vi innerst inne alltid har visst at vi er. Barn av blå krukke.
Du som er kommet hit nettopp
du som aldri har vært her før
Kommer du óg fra den store blå krukka
som alle her nede gjør
.
Barn av blå krukke
.
Du som gikk over ei grense
du som eier en hemmelighet
Fortell oss her nede det vi glemte
og nu ikkje lenger vet
.
Barn av blå krukke
.
Du fra den andre sia
gammel e gåta du bær
Kommer du óg tel en gang å glemme
koffer du stansa her
.
Barn av blå krukke
.
.
.
Tekst: Kari Bremnes - Barn Av Blå Krukke. Fra "Blå Krukke" 1989.
0 Comments:
Legg inn en kommentar
<< Home