Savnets anatomi

Så sitter jeg her igjen, omgitt av mine gamle venner bokstavene, og lurer på hvorfor jeg savner deg. Kanskje fordi ordene dine alltid duftet så eksotisk av krydder? Du vet at ord kan ha krydderduft? En gang (det må være lenge siden, selv om det føles som i går) gikk jeg på måfå rundt i nabolaget like etter at solen hadde gått ned, og sugde inn den søte lukten av blomster og modne urter en varm, fuktig sommerkveld. Slik som denne. Da var du plutselig hos meg, og jeg måtte bare smake på ordene dine, akkurat der og da. Husker du?

Når jeg møter deg på gaten (i alle fall innbiller jeg meg at det er du), passer jeg alltid på å kjenne etter om den svake, krydrede parfymeduften som henger i luften samsvarer med den ordene dine fremkaller hos meg. Noen ganger matcher den nesten nøyaktig, og jeg kjemper en hard kamp med meg selv for ikke å snu meg og samtidig knuse illusjonen. For det er tross alt bare en illusjon. Jeg vet det.

Men hvis det virkelig var deg, ville krydderduften da gi meg sannheter i stedet for illusjoner? Og ville jeg snu meg, bare denne ene gangen, fordi jeg visste det var sannhet? Det kan synes som om det eneste jeg vet, er at sirlig arkivert i et hemmelig hvelv ligger tusener av små glass med uanselige ord og bokstaver utenpå, men med de mest utsøkte krydderkombinasjoner trygt forvart på innsiden. En annen sommerkveld, ganske nøyaktig i det solen er gått ned og duggen holder på å legge seg, vil jeg igjen gå på måfå mellom blomsterbed og krydderhager, og du vil nok en gang være hos meg. Kanskje åpner jeg hvelvet, velger ut et spesielt fristende glass og åpner lokket forsiktig, forsiktig. Bare litt. Nok til at savnet kan bæres i morgen også.