Mellow

Det er akkurat da, i det alle menneskene i det lange, smale lokalet på magisk vis blir borte, og bare du sitter igjen ved bordet ditt - akkurat i det du løfter blikket fra glasset med dobbel americano så det møter mitt. Akkurat da elsker jeg deg. Jeg elsker deg med en betingelsesløs inderlighet som ikke på noen måte kan avsløre at det bare er 40 sekunder siden jeg så deg komme inn gjennom døren, og bare cirka 20 siden du satte deg på akkurat den stolen, under det fargerike grafiske trykket med alt for bred ramme, med hodet halvt vendt mot meg. Selv om jeg ikke vet hvem du er, hvor du kommer fra eller hvor du skal, elsker jeg deg. Ingenting av det betyr noe, akkurat da. Det som betyr noe er at jeg og du er her, sammen, og jeg er glad og modig og full av selvtillit. Og siden det ikke er noen andre i dette rommet, kjennes det helt naturlig at jeg reiser meg og går de to, tre skrittene til bordet ditt. Du ser opp med et asurblått blikk, fullt av hav og fjell og himmel - et blikk akkurat som naturen utenfor vinduet, bortenfor den skitne asfaltbelagte torgplassen, over veien og videre ut av den trange havnepollen. "Jeg tror jeg elsker deg", sier jeg, uten antydning til skjelving i stemmen. Du ler. Sier at det ikke går an å vite at man elsker noen etter bare et par sekunder. Jeg skal til å si at jo, det går fint an å vite at man elsker noen etter et par sekunder, men så tar noe som ligner på fornuften over, og jeg sier i steden: "Du har rett, vi vet jo ingenting om hverandre. Du vet for eksemper ikke at jeg sitter våken om nettene og skriver triste tekster om savn og lengsel. Og du vet heller ikke at jeg aldri går bort til mennesker jeg bare har sett noen få sekunder og sier at jeg tror jeg elsker dem." Du smiler et stille smil, ser ned et lite øyeblikk, og møter øynene mine igjen. "Det gjør ingenting, jeg slår noen ganger av telefonen, låser døren og sitter inne i de lyse sommerkveldene og lager triste melodier på en gammel gitar som mangler en streng." Jeg møter blikket ditt lenge nok til å se det lekende glimtet i øyekroken, og begynner akkurat å åpne munnen for å spørre om hvilken.

En annen stemme bryter plutselig inn, langt bortefra et sted. Jeg tenker at det er rart at noen snakker til oss, siden rommet helt tydelig er tomt. Så skriker det i bremser, og jeg ser bussen passere få centimeter utenfor vinduet rett foran meg. Kniven min ramler ned på tallerkenen med en skarp, klirrende lyd som fjerner den siste tåken, og avslører at du sitter og ser på meg med en blanding av forbauselse og nysgjerrighet. Rødmende unnskylder jeg meg til de som sitter nærmest og mumler et eller annet om "..falt visst i tanker et øyeblikk..", og spiser resten av maten mens jeg av og til kaster stjålne blikk i din retning. Du ser glad og lykkelig ut, der du drikker kaffen og småprater med to venninner. Jeg håper du er lykkelig - at du elsker noen og at noen elsker deg tilbake. En som kan ta deg i hånden og gå ut i sommernatten, ut i det magiske landskapet der solen aldri helt blir borte - en som kan kjøpe nye strenger til gitaren din, slik at sangene dine innimellom kan spilles i dur og ikke bare i moll. På veien tilbake, den smale veien som slynger seg fram på en grønn stripe mellom fjell og hav, tenker jeg på min egen gitar. Den står innerst i hjørnet og har alltid nye strenger, men mangler ham som spiller. Jeg smiler litt for meg selv. Du ville likt den gitaren, -den klinger aller renest i a-moll.










Euzen - Mellow Flow. Live 2009.